Stor-Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen

20. september 2009

Tid: 4 t 40 min
Lengde: 12,8 km

Selv om vi har gått mye i marka i sommer har vi hatt færre langturer enn i fjor. Men i dag var det på tide å klemme til med en skikkelig runde igjen. Vi møttes på Granåsen og satte kursen nordover langs østsida av Stor-Leirsjøen. Da vi møtte veien som fører innover mot Skjelbreia og Marken svingte vi vestover og fulgte den helt til vi tok av mot vår «hemmelige» lille perle Bjørkhylla.

På Bjørkhylla spiste vi den medbrakte nisten, inkludert litt søtsaker, sammen med tre andre vandrere. Hundene ventet mer eller mindre tålmodig. Zorro og Munti prøvde seg på et fluktforsøk i beste Snake Plisken-stil, men måtte innse at forsøket var mislykket da de havnet på hver sin side av en stubbe med sammenknyttede bånd. Innhentet av lovens lange arm igjen… Bente gjorde sitt beste for å fornærme Ellen og så gikk vi videre.

Tilbake på veien svingte vi av mot Rønningen hvor vi tok ny pause. Rønningen er ei koselig hytte med flotte arealer både inne og ute. Mest imponert er jeg over den enorme trappeplattingen, solid og flott håndverk. Ellen og jeg spilte et par runder på ringspillet, hun skrøt fælt av sine 30 poeng, men jeg banka henne med fantastiske 80! Anne vurderte en runde på hoppeballene, men etter å ha sette ei jente på ca 10 år klemme dem halvveis ned til bakken ble vi i fellesskap enige om at det sannsynligvis ikke var dagens beste idé.

Fra Rønningen vasset vi videre ned mot Granåsen igjen. Stiene hadde gjørmete partier og hundene fikk seg et sårt tiltrengt bad i bekken ved parkeringa. Utenom Munti da, han hadde visst trippet forsiktig utenom gjørme og var både tørr og ren.

2009-09-20 Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen

På tur i Bø

2. september 2009

Lengde: 13 km
Tid: 4 t 20 min

Forrige uke var Trine, Rambo og jeg på besøk hos foreldrene mine i Bø i Vesterålen. Det er mye fin natur å oppleve i Vesterålen, det vet f.eks. dronning Sonja etter å ha besøkt blant annet Møysalen og Øksnes. Dessverre har jeg vært altfor lite flink til å benytte meg av Vesterålesnaturen, men denne gangen skulle jeg iallfall noen turer i marka mens jeg var hjemme.

Losjehytta er det mest vanlige turmålet fra Vinje/Steine-området og tirsdagen tok vi turen dit sammen med pappa. Han er en ivrig hyttegåer og går trimturen omtrent daglig. Fra Sikan går det jevnt oppover til hytta, det tar 20-30 minutter i rolig gangfart. En grei tur som gir fin utsikt og ei koselig hytte hvor man kan varme seg på kalde dager, drikke saft eller spise en kakebit. De faste hyttegåerne møtes gjerne der på formiddagene for å slå av en prat.

Vetten er neste trinn på turstigen. Flittige sjeler har også der satt opp ei hytta, dog i mindre utgave: Vettenbua. Hit går de som synes hytteturen er i korteste laget, eller som liker å gå på ski på flatene mellom toppene vinterstid.

Den høyeste toppen langs denne fjellrekka er Lynghaugtinden, også kalt Nåla, og dit tok vi turen søndag. Vi startet ved skytterhuset i Sikan og gikk oppover i retning hytta. Den første delen av ruta er en gammel vei til et for lengst avviklet vannbasseng, resten går oppover marka på smale stier. Like før man kommer opp svingte vi av, slik at vi etterhvert passerte på vestsida av Vetten. Derfra er det ganske flatt helt til siste klatreetappe mot Nåla.

Jeg ble fascinert av det varierende terrenget fra Vetten og videre. Første del er flatt som om det var planert og gruslagt. Hele området er dekket av småstein, ispedd noen tuster med gress og mose. Underlaget er kompakt og hardt, og man greier ikke finne noen sti foruten å følge vardemerkene. Ellers er det ingen vegetasjon. Deretter kommer man over i områder med større steiner og mer kupert landskap. Siste bit av turen går i «tradisjonelt» markaterreng, med gress, steiner og stier.

I det vi nærmet oss toppen passerte vi ei lita tjønn, og før vi visste ordet av det slo ei havørn ut med vingene og tok av fra kanten av vannet, bare 30 meter unna oss. Lyden av store, tunge *svosj* fra vingene fylte stillheten, og det var en naturopplevelse som sannelig fikk pulsen opp! Til alt hell var fuglen ikke sulten, så Rambo fikk gå i fred.

De siste metrene opp var småtunge, men det var verdt det. Fra toppen, 504 meter over havet, kan man se milevis i alle retninger, det meste av bygda er synlig og man får et nytt perspektiv på hvordan landskapet er formet. Vi kikket forskrekket ned mot baksiden hvor fjellet stuper nedover rett nedover, og bestemte oss for å ikke friste skjebnen ved å krype ut på kanten. Rambo ble holdt godt fast i sporlina mens jeg skrev oss inn i loggboka. I det vi satte oss ned for å ta en pust i bakken ringte mamma og fikk svar på hvor vi var. Pappa tok fram kikkerten og mente å kunne se oss fra bakkenivå.

Etter pausen tok vi noen bilder og begynte på nedstigningen. Vi gikk forbi tjønna i håp om å få fotografert ørna som slapp unna, men uten hell. I stedet fikk vi følge av tre sauser sauer som hadde forvillet seg oppover på snaufjellet. De sprang foran oss nedover mot områdene mellom Vetten og hytta hvor de andre sauene kunne høres i skogen. Rambo var interessert, men fikk ikke lov å stifte nærmere bekjentskap med sine krøllebrødre og -søstre.

[picasaView album=’SommerIB’ instantView=’true’]

2009-08-30 Sikan – Nåla

Sekkhølet – Vollsvatnet

16. august 2009

Lengde: 5,5 km
Tid: 2 t 45 min

Turgruppa har tidligere vært på vintertur i Malvikmarka med varierende erfaringer med føret. Den gang var det vått og vanskelig å holde seg på toppen av snøen, denne gangen hadde vi forventninger om bedring. Dessverre var det også i dag vått i marka, men de fleste var forberedt på å tusle i gjørma. Kari og Bente var allerede på plass da Rambo og jeg ankom. Vanligvis er det bare Kari og jeg som venter på «resten», men i dag var altså Bente også med i ventekomitéen.

Oppover stien bar det! Kari avpasset tempoet til resten av gjengen, noen har kortere bein og klarer ikke å skritte i samme tempo som oss langskrittede. Stien var for det meste gjørme, steinrøys eller ikke-eksisterende (les: myr), men vi kom etterhvert frem til vår utpekte rasteplass ved Evavollen.

Bente spanderte raust fra en nykjøpt Nidarpose, og Kari og jeg forsynte oss grovt. Kaffe, brus og annet tilbehør ble nytt attåt. Ellen hadde med scones, men ville ikke dele. Nevner det bare.

Etter høyenergipausen tuslet vi nedover igjen. Vi tok en ny pause ved Lauvtjørna og kjørte i oss enda mer kakaobasert godis. Det var visst ikke mer scones igjen da… Ojsann…

Det ble ingen lang tur, men ernæringsmessig ble den.. eh.. heller ikke bra.. Vel, sånt skjer innimellom. Mens Ellen tok et lite feltsøk med Zorro skrittet jeg opp parkeringsplassen for å kunne plotte den inn på OpenStreetMap.org. Ble noen ekstra meter av det, så da får man bare være fornøyd 🙂

[picasaView album=’SekkhLetVoldsvatnet’ instantView=’true’]

2009-08-16 Sekkhølet – Vollsvatnet