I dag dro deler av turgruppa til Festningen med fotoapparatene på slep. Det var solskinn med mild og frisk vind, altså en fin høstdag etter en lang periode med kulde og nedbør.
Jeg hadde med mine nye venner: et Nodal Ninja pano-hode og et Sigma 10mm fisheye-objektiv. Målet var å teste oppsettet for å ta panoramabilder, noe jeg har fiklet med en stund uten å lykkes helt.
Det spesielle hodet sørger for at pupillen i objektivet står på samme sted når man roterer sideveis og opp/ned, slik at ting foran og bak i bildet ikke flytter seg i forhold til hverandre.
Gamle venner var også med, de fikk løpe og kose seg rundt festningen (dog måtte de forholde seg i ro mens utstyret ble montert opp). Zorro har vært delvis sykemeldt fra turgruppa i det siste, men i dag var han i storform. Han sprang viltert rundt, hoppet og gledesknurret. Kiska var pjusk i går, men tilbake i slag i dag. Og Rambo var energisk som alltid!
Nodal Ninja 3
Etter fotosession ble det en kopp kaffe på Rabarbra på Bakklandet. Turgruppa følte seg vel ikke 100% hjemme sammen med resten av klientellet, men det kan være interessant å observere andre «kulturer» på nært hold. Kanskje bør turgruppa melde seg opp i Kulturforståelse. «[..] sosialantropologisk tenkemåte med innsikt i tverrkulturell kommunikasjon [..]» høres iallfall ut som noe vi kunne hatt nytte av på Rabarbra. 😉
Vel hjemme ble det igangsatt etterarbeid med å sy sammen bildene fra Festningen og å ordne et «system» som lot seg bruke på bloggen. Siden det kreves et Flash-program, en snutt JavaScript, haugevis av små bilder og en dæsj spesialskrevet HTML for å få et 360-panorama til å funke måtte det gjøres en del tilrettelegging. Resultatet får tale for seg selv. PS: Jeg bruker bare prøveversjonen av Autopano Giga, derfor er bildet fyllt av vannmerker. Learn to love it.
Oppdatering: Nå har jeg kjøpt lisens på PTGui og slipper dermed vannmerkene! Det gjenstår fremdeles å lappe hullet etter stativet, men for øvrig er jeg fornøyd.
I helga dro Team Rambo sammen med sitt fantastiske trofaste crew sørover til Tretten for å delta på det som i fjor ble kalt Lillehammer-stevnet. I år var stevneområdet altså flyttet et hakk nordover, og enda flere klubber var med som arrangører. Til sammen ble det avholdt fire separate stevner på tre dager.
Ved ankomst på fredag var det allerede arrangert flere løp, og rundt banen stod det tett-i-tett med telt. Det manglet bare litt NATO-mannskap og en Røde Kors-bil på å kunne kalle det en flyktningeleir. Vi slo opp det nyanskaffede teltet i tredje rad og hamret fortvilt pluggene ned i den harde grusen. Greit å ha slikt klargjort i god tid.
Lørdag
Den glade/gale gjengen
Første løp startet allerede 0800 lørdag morgen, og det var vanskelig å komme seg opp i riktig tid. Men på den andre siden slapp vi å løpe i solsteiken slik andre ekvipasjer måtte senere på dagen, for været var virkelig på topp. 1L-løpet gikk litt småtreigt, men OK. Kom gjennom feilfritt 0,5 sekunder under standardtida. Det ga en 5. plass og det siste nappet vi trengte i 1L. Jipp, endelig klar for opprykk!
H2L startet greit, men før slalomen ble det fusk – og på pølsa var det full stopp igjen. Pølse pølse pølse…
Pga sviktende motivasjon, utrivelig grus som støvet og reflekterte solvarme, og påtroppende allergireaksjon, gikk vi tilbake på campingen kort tid etter løpene. Der slappet vi av i påvente av kveldsgrillinga. Team Rambo hadde skaffet billigste sort overnatting, ei bittelita shabby campinghytte, men vi prøvde å gjøre det beste ut av det – ved å ikke være inni hytta mer enn nødvendig. Likevel måtte jeg ta en høneblund i den altfor korte og fryktelig skrøpelige køyesenga for å prøve å dempe kløende nese. Det hjalp ikke så mye, så avslappinga fortsatte på gresset i skyggen med noen kalde pils.
På kvelden ble det hyggelig grilling med andre agilityentusiaster. Dessverre var det vanskelig å nyte kvelden med rennende nese og en konstant påtrengende behov for å nyse på kort varsel, så det ble tidlig kveld for min del.
Søndag
Litt senere start, kl 0900. Rambo ville ikke ha frokost og jeg hadde bange anelser om at han kanskje ikke var 100 % i form. Vi prøvde oss likevel på 1L-løpet, men etter noen hinder var han åpenbart lite interessert og gikk av banen – med meg etter. Jeg bestemte meg for å droppe H2L og ble i stedet sittende og deppe. Det tærer virkelig på humøret når vi ikke får det til på banen. Kombinert med dårlig samvittighet for at jeg hadde dratt Rambo med meg til Tretten når vi kanskje heller burde vært hjemme, gjorde at jeg ikke var spesielt godt selskap akkurat da. Beklagelse sendes de som måtte holde ut med meg. «It’s not you, it’s me».
Konklusjon
Ett OK løp, et veldig velkomment napp, ett løp som kunne blitt OK om han hadde kommet gjennom pølsa, og en dårlig dag på søndag.
I dag, mandag, ble avføringsprøve levert hos dyrlegen og nå vil vi ha svar på hva som er galt. Det er nødt til å være mer enn bare «forallergi» når det kommer og går slik det gjør. Fredagskvelden snakket jeg med ei dame som også gikk agility med puddel. Hun hadde vært gjennom et veldig likt sykdomsløp med en av sine hunder – det viste seg å være et bakterielt problem i mage/tarm og hunden var blitt bra igjen etter behandling. Nå vil vi også bli friske og raske!
I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.
Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.
Naptime
Deilig å sove i skogen
Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.
Den frivillige. Se så glad.
Dette som menes med backpacking?
Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 🙂
