I år ble den siste agilitykonkurransen klubbmesterskapet. Varslet lovte opphold og solgløtt, men det ble ikke helt slik. Heldigvis var det ikke frost i lufta eller bakken, men det regnet hyppig hele formiddagen. Jeg hadde kledt meg etter et worst case scenario, så det gikk bra likevel.
Rambo og jeg stilte i litenklassen hvor det som vanlig ikke var trangt om plassen. I agilityløpet var vi eneste startende, så førsteplassen var billig: «ikke disk = du vinner». Løpet gikk fint, vi startet med god fart og kom over vippa uproblematisk. Vippe på grus har vært skummelt en stund, kjempegodt å se at det har løsnet. På mønet hadde vi et dårlig felt, men vi var på, om enn bare så vidt. Derfra gikk det slag i slag, og på stigen satt feltet bra. Dermed ble det seier i 1L.
Til hoppløpet stilte også Bente og Tyra, og likt forrige gang gikk Tyra feilfritt og seiret i klassen. Rambo og jeg kom på andreplass (bare to startende) med én vegring – på siste hinder. De siste hindrene stod plassert i en S-form og jeg greide ikke å presse Rambo inn på målhinderet fra yttersvingen. Han gikk utenom, men kom raskt tilbake og vi fullførte med et smil om munnen.
Oppsummert: to løp jeg er strålende fornøyde med og et trivelig klubbmesterskap! Det var spesielt morsomt å se alle «rekruttene». Det er fort gjort å glemme alt besværet man selv hadde i starten, og det kan være godt å kikke tilbake, klø seg i skjegget og tenke: «Joda, det har gått fremover».
Møtte Kari og Bente på Stavsøra for å trene agility i formiddag. Damene er alltid rause med godsakene, så i dag tok jeg meg bryet med å ta med bakst til fellesskapet. Men var fruktige damer bra nok? Neida. Ivar Aasen sa det så godt: «Til Lags aat alle kann ingen gjera». Og det viser seg altså at gamle Ivar var mer fremsynt enn man tidligere har hatt grunn til å tro.
Analyse
Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
Så sant som det er sagt. Jeg prøvde å hjelpe de som åpenbart hadde udekkede sukkerbehov. Sjokolade fortærtes med største selvfølgelighet, men fruktige damer var visst ikke søtt nok. Utakk er verdens lønn, nevner det bare.
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og naar den eine daa gjerer Rop,
so ropar sidan den heile Hop.
Om vi sidestiller «bakar» med «kjøper inn» ser vi klare paralleller. Først var det Bente. «Men herre e da itj sure skrikerunga!». Og så «den heile Hop» (les: Kari): «Og de har da itj sukker på!». Deretter haglet det med personangrep, blant annet at jeg hadde tatt meg bryet med å slikke sukkeret av hver enkelt dame.
D’er mange nog, som vil Domar vera
og læ aat alt, som dei andre gjera.
Og Lyte finna dei rundt i Kring,
og sjølve gjera dei ingen Ting.
Poeten tar damene på kornet igjen. Da jeg tok riva fatt og rakte løv stakk de hodene sammen, konspirerte og lo godt seg imellom. Jeg er ikke paranoid, men er sikker på det var meg de lo av. Ikke hjalp de til med rakinga heller, bare satt der, godt plantet på doble sitteunderlag og nøt kaffen sin.
Lørdag og søndag gikk Trønderhelga av stabelen, lørdag arrangert av Nidaros BHK, søndag av Selbu TBHK. Team Rambo var påmeldt i agility 1 liten og hopp 1 liten begge dagene.
Lørdag
Petter Nordlien var dommer og første løp var A1L. Vi tok i bruk vår klassiske kastestart, altså at Rambo plasseres på bakken knurrende, opphisset og med beina allerede i bevegelse. Pangstart, men ved første rør rakk jeg ikke frem i tide og Rambo gikk inn feil åpning. Dermed ble det disk, men vi fortsatte løypa. Litt småkluss i slalominngangen, men han tok seg inn og vi fortsatte derfra uten flere feil. Synd med disk, men så lenge han holder seg motivert og på banen er det «greit».
Hoppløpet gikk bedre. Løypa var ganske enkel, en stor bue langs langside, kortside, langside, en snuoperasjon og tilbake igjen samme veien. I slalomen ble det en bitteliten stopp som ga fem feilpoeng, men resten var bra. Det lå ei lita felle i det siste hinderet, men Rambo skjønte hvor han skulle og vi kom i mål med god tid. Seier og napp! Hovedpremien, en forpose fire ganger så tung som Rambo selv, gikk til vinnere av agilityløp, hoppvinnere fikk velge lekeballer. Rambo fikk en oransje pipeball med pigger. Nei, ikke barberbladskarpe tagger, men myke og gode gummipigger 🙂
Søndag
Dommer for dagen var Annette Dalgaard fra Danmark. På agilityløpet ble det disk. I første store sving stod både mønet og stigen som naturlige valg etter et hinder. Jeg ville helst vært på utsiden av svingen for å dytte Rambo mot mønet, men tenkte at hvis jeg byttet foran ville jeg trekke han med meg ut av svingen. Dermed gamblet jeg på å rope han inn, men det gikk skeis og han gikk over mønet. Vi fullførte løpet og det ble et par feil i tillegg, men alt i alt et godt løp med masse fart. Spesielt fornøyd er jeg med at han var komfortabel på vippa.
Hoppløpet gikk bra, feilinngang på slalomen, men ellers etter planen. Det ble en liten stopp for å bjeffe på en publikumshund, men han ble med videre da jeg kalte på han. Bente og Tyra fullførte uten feil og vant klassen, gratulerer! 🙂 Rambo og jeg kom på andreplass. Etterpå spanderte jeg seiersvaffel på Bente, en vennlig gest Kari og Ellen ikke helt uten videre kunne la passere. Etter å ha spurt pent langvarig masing fikk også Kari sin vaffel – gratulerer med seieren i storklassen! Ellen ble tilbydt tilsvarende vare, men da var vafler plutselig ikke noe godt. Et par timer senere ble hun likevel observert gumlende på noen hjerter med jordbær og rømme.
Rambo, Ellen og jeg har forresten funnet en ny startstrategi. Tidligere har utfordringen vært å få Rambo til å glemme at supertante Ellen er i nærheten, han blir bare enda mer gira på å løpe av banen for å finne henne når hun gjemmer seg. Denne gangen fikk hun i stedet hente han i bilen og varme opp før start, slik at jeg ble premien da han endelig fikk komme til far (som hadde pølsebiter). Dermed var han ferdig med å leke med Ellen og veldig gira i det vi gikk på banen til start. Takk for all hjelp i helga, Ellen! 🙂
På premieutdelingen fikk Tyra forsekk, Rambo tok med fire telysestaker hjem til mor, pluss en gul sprettball til seg selv. Helga ble avsluttet med en tur i Estenstadmarka i finværet.
