20. november 2010
Lengde: 9.5 km
Tid: 3 t 40 min
I dag gikk turgruppa på uutforskede veier til Liaåsen. Elisabeth viste frem en ny sti, og selv om skumle skilt truet med anmeldelse (og påfølgende traumer) kom vi oss av gårde. Den første etappen var temmelig bratt, og etter ca tre minutter var det tid for første avkledningspause. Det var tydeligvis mer enn nok å bare ha ei tynn ulltrøye under jakka, så genseren ble plassert i sekken.
Vi kom raskt opp til toppen av Liaåsen, og begynte å lete etter et egnet sted å fyre opp medbrakt pølsegrill. Vinden var kald, så vi måtte finne et sted som både var i ly og i sola. I tillegg ville jeg ha utsikt slik at jeg kunne leke med kameraet. Det ble til at utsikten ble skrotet til fordel for et flott åpent stykke snøkledd mark. Resten av Liaåsen er såpass igjengrodd at det var vanskelig å finne mer enn små gløtt mot Jonsvannet.
Grilling underveis
Selvrullede snøballer
Etter en runde om Lomtjønna slo vi oss ned like i utkanten av stien. En sitteplass ble rigget vha. tråkking og granbar. Ellen fant ut at de nye gamasjene fungerte bedre om de var festet til skoen, heller enn rullet oppover leggen i en stor knute. Man lærer så lenge man lever. Grillen ble fyr på av to iherdige pølsespisere, mens gamasjeieren fungerte som puddel-i-jakka-varmer. Ikke mer enn 3-5 minutter etter at grillen var (over)tent ble pølsene desperat kastet i flammene. Her gjaldt det å spise mens skrotten var varm!
Da tre raske pølser var fortært begynte jeg slukkeprosedyren ved å kaste en stor hånd snø i grillen. Den andre pølsespiseren hylte ut et forskrekket «Neeeeeei!». Vi iverksatte strakstiltak, men dessertpølsa ble ikke hva den kunne blitt… Ja, det røk av den i kulda, men den så ikke stort mer grilla ut enn da den kom fra plastpakken. «Noen» bestiller nok ferdigpizza i kveld.
Vi ryddet opp grillrestene og fortsatte nedstigningen. Vinden hadde gjort sitt til at alle tre (pluss et par hunder) var nokså kalde og lenget etter å bevege seg. Vi valgte en litt annen vei ned enn vi hadde gått opp, og sparte omtrent 20 meter på det. Vi kaster da ikke bort tida!
Vel hjemme har jeg herjet med å sette sammen panoramabildet, og selv om jeg er ganske fornøyd med teknikken jeg lærte for å maskere ut stativet sliter jeg enda med at min egen skygge er veldig fremtredende. Neste gang skal jeg prøve å fikse det også 🙂
2010-11-20 Grille- og panoramatur til Liaåsen
13. november 2010
Større versjon
Den siste uka har jeg prøvd å lære meg hvordan man fjerner alle spor etter kamerastativet når man lager panoramabilder. Det finnes mange metoder, men teknikken jeg har prøvd ut fungerer ved at man først knipser som normalt fra stativ, og deretter tar det siste lappebildet på frihånd uten å bry seg om at man flytter «nodal point». Deretter må alt som ikke ligger i bakkeplanet i lappebildet maskeres ut, før man syr det inn i panoramaen ved å sette manuelle kontrollpunkter og la PTGui optimalisere plassering og perspektivfordreining. Resultatet blir bra hvis man setter kontrollpunktene godt, og har tilstrekkelig overlapp.
I dag gikk jeg opp til Leira gård og knipset noen runder. Jeg tar 6 bilder i en sirkel med 30 grader vinkel under horisonten, deretter én runde til med 6 stykker i 30 graders vinkel over horisonten. Jeg avrunder med ett bilde rett opp, to bilder rett ned (med 90 graders forskjell) og helt til slutt lappebildet hvor jeg flytter unna stativet. Det kan være greit å ta flere lappebilder hvis underlaget ser ut til å være vanskelig å plassere (har få «kjennetegn»). Jeg tok to stykker fra forskjellige vinkler for å være helt sikker, hvit snø er ikke så lett å finne kontrollpunkter i. Sannsynligvis tar jeg flere bilder enn jeg behøver, denne gangen fikk jeg f.eks. ikke bruk for zenith-bildet. Men bedre med for mange enn for få, det er kjedelig å få et hull i bildet fordi man var gnien på 3 sekunders innsats.
Resultat: intet stativ! Alt man kan se er merkene i snøen hvor beina stod.
31. oktober 2010
Større versjon
Sigma 10mm F2.8
I dag dro deler av turgruppa til Festningen med fotoapparatene på slep. Det var solskinn med mild og frisk vind, altså en fin høstdag etter en lang periode med kulde og nedbør.
Jeg hadde med mine nye venner: et Nodal Ninja pano-hode og et Sigma 10mm fisheye-objektiv. Målet var å teste oppsettet for å ta panoramabilder, noe jeg har fiklet med en stund uten å lykkes helt.
Det spesielle hodet sørger for at pupillen i objektivet står på samme sted når man roterer sideveis og opp/ned, slik at ting foran og bak i bildet ikke flytter seg i forhold til hverandre.
Gamle venner var også med, de fikk løpe og kose seg rundt festningen (dog måtte de forholde seg i ro mens utstyret ble montert opp). Zorro har vært delvis sykemeldt fra turgruppa i det siste, men i dag var han i storform. Han sprang viltert rundt, hoppet og gledesknurret. Kiska var pjusk i går, men tilbake i slag i dag. Og Rambo var energisk som alltid!
Nodal Ninja 3
Etter fotosession ble det en kopp kaffe på Rabarbra på Bakklandet. Turgruppa følte seg vel ikke 100% hjemme sammen med resten av klientellet, men det kan være interessant å observere andre «kulturer» på nært hold. Kanskje bør turgruppa melde seg opp i Kulturforståelse. «[..] sosialantropologisk tenkemåte med innsikt i tverrkulturell kommunikasjon [..]» høres iallfall ut som noe vi kunne hatt nytte av på Rabarbra. 😉
Vel hjemme ble det igangsatt etterarbeid med å sy sammen bildene fra Festningen og å ordne et «system» som lot seg bruke på bloggen. Siden det kreves et Flash-program, en snutt JavaScript, haugevis av små bilder og en dæsj spesialskrevet HTML for å få et 360-panorama til å funke måtte det gjøres en del tilrettelegging. Resultatet får tale for seg selv. PS: Jeg bruker bare prøveversjonen av Autopano Giga, derfor er bildet fyllt av vannmerker. Learn to love it.
Oppdatering: Nå har jeg kjøpt lisens på PTGui og slipper dermed vannmerkene! Det gjenstår fremdeles å lappe hullet etter stativet, men for øvrig er jeg fornøyd.
