På tur i Bø

2. september 2009

Lengde: 13 km
Tid: 4 t 20 min

Forrige uke var Trine, Rambo og jeg på besøk hos foreldrene mine i Bø i Vesterålen. Det er mye fin natur å oppleve i Vesterålen, det vet f.eks. dronning Sonja etter å ha besøkt blant annet Møysalen og Øksnes. Dessverre har jeg vært altfor lite flink til å benytte meg av Vesterålesnaturen, men denne gangen skulle jeg iallfall noen turer i marka mens jeg var hjemme.

Losjehytta er det mest vanlige turmålet fra Vinje/Steine-området og tirsdagen tok vi turen dit sammen med pappa. Han er en ivrig hyttegåer og går trimturen omtrent daglig. Fra Sikan går det jevnt oppover til hytta, det tar 20-30 minutter i rolig gangfart. En grei tur som gir fin utsikt og ei koselig hytte hvor man kan varme seg på kalde dager, drikke saft eller spise en kakebit. De faste hyttegåerne møtes gjerne der på formiddagene for å slå av en prat.

Vetten er neste trinn på turstigen. Flittige sjeler har også der satt opp ei hytta, dog i mindre utgave: Vettenbua. Hit går de som synes hytteturen er i korteste laget, eller som liker å gå på ski på flatene mellom toppene vinterstid.

Den høyeste toppen langs denne fjellrekka er Lynghaugtinden, også kalt Nåla, og dit tok vi turen søndag. Vi startet ved skytterhuset i Sikan og gikk oppover i retning hytta. Den første delen av ruta er en gammel vei til et for lengst avviklet vannbasseng, resten går oppover marka på smale stier. Like før man kommer opp svingte vi av, slik at vi etterhvert passerte på vestsida av Vetten. Derfra er det ganske flatt helt til siste klatreetappe mot Nåla.

Jeg ble fascinert av det varierende terrenget fra Vetten og videre. Første del er flatt som om det var planert og gruslagt. Hele området er dekket av småstein, ispedd noen tuster med gress og mose. Underlaget er kompakt og hardt, og man greier ikke finne noen sti foruten å følge vardemerkene. Ellers er det ingen vegetasjon. Deretter kommer man over i områder med større steiner og mer kupert landskap. Siste bit av turen går i «tradisjonelt» markaterreng, med gress, steiner og stier.

I det vi nærmet oss toppen passerte vi ei lita tjønn, og før vi visste ordet av det slo ei havørn ut med vingene og tok av fra kanten av vannet, bare 30 meter unna oss. Lyden av store, tunge *svosj* fra vingene fylte stillheten, og det var en naturopplevelse som sannelig fikk pulsen opp! Til alt hell var fuglen ikke sulten, så Rambo fikk gå i fred.

De siste metrene opp var småtunge, men det var verdt det. Fra toppen, 504 meter over havet, kan man se milevis i alle retninger, det meste av bygda er synlig og man får et nytt perspektiv på hvordan landskapet er formet. Vi kikket forskrekket ned mot baksiden hvor fjellet stuper nedover rett nedover, og bestemte oss for å ikke friste skjebnen ved å krype ut på kanten. Rambo ble holdt godt fast i sporlina mens jeg skrev oss inn i loggboka. I det vi satte oss ned for å ta en pust i bakken ringte mamma og fikk svar på hvor vi var. Pappa tok fram kikkerten og mente å kunne se oss fra bakkenivå.

Etter pausen tok vi noen bilder og begynte på nedstigningen. Vi gikk forbi tjønna i håp om å få fotografert ørna som slapp unna, men uten hell. I stedet fikk vi følge av tre sauser sauer som hadde forvillet seg oppover på snaufjellet. De sprang foran oss nedover mot områdene mellom Vetten og hytta hvor de andre sauene kunne høres i skogen. Rambo var interessert, men fikk ikke lov å stifte nærmere bekjentskap med sine krøllebrødre og -søstre.

[picasaView album=’SommerIB’ instantView=’true’]

2009-08-30 Sikan – Nåla