Et spor og atsjo!

I dag har Rambo og jeg prøvd å gå spor sammen med Ellen, Heidi og Trine. For de uinnvidde går det i korte trekk ut på at man tråkker ei løype (et spor) på lite trafikkert jorde eller område i skogen, lar duften av den som går «sette seg», og så skal hunden spore hvor personen har gått. I enden av sporet legger man gjerne igjen belønning i form av leker, godbiter, eller noe annet hunden vil sette pris på å finne. I blodsporvarianten drypper man dråper av blod underveis, fortrinnsvis ikke sitt eget, som lukter mer enn bare tråkket av mennesket.

I det virkelige liv trener man sporhunder til søk etter savnede personer, skadeskutte dyr eller rømte medlemmer av B-gjengen, men for min del var det bare for gøy. Mange andre deltar i sporkonkurranser.

Tore? Nei, Rambo på sporet

Dessverre hadde jeg gjort en kraftig feilvurdering av været og kledd meg fryktelig dårlig. Ellen hadde en ekstra fleecejakke jeg kunne låne, men da måtte moteløva i meg avlives. Etter en kjapp indre prosess besluttet jeg likevel å heller kle meg i en altfor liten lilla jakke enn fryse, og takket ja til tilbudet.

Sporet ble lagt og Rambo fikk teste nesen. Han startet bra, men virret litt rundt uti sporet. Der han gikk seg bort ble han holdt igjen, og der han gikk riktig vei fikk han kjøre på. Til slutt fant han den røde UFOen sin og vi lekte og hadde det voldsomt gøy. Vi var så heldige at puddelen fikk gå i blautgjørma, mens de andre hundene (dvs de med pels som tåler vann) fikk gå tørre, fine spor. Nevner det bare 🙂

Etter sporene var jeg temmelig frossen og glad for å kunne sette meg i bilen og kjøre hjem. Rambo så ut som han hadde bodd i et fjøs det siste året og måtte en kjapp og intens runde innom dusjen før middag. Etterpå ble det agilitytrening. De fleste hadde tatt påskeferie, så vi var bare fem oppmøtte i ridehuset. Vi startet med slalom og vippe, to hinder vi må jobbe mye med fremover hvis vi skal konkurrere. Jeg trodde vippa begynte å bli bra, men måtte ta noen steg tilbake i dag. Den var visst skummel likevel… Arne hadde satt en bane med feller og dem gikk vi en etter en med vidåpne øyne. Likevel var Rambo gira, så det var ei morsom trening.

Litt uti kjente jeg at selv lilla fleece ikke hadde berget meg fra krystallhodeskallens neseforkjølelsens forbannelse, så jeg pakket sakene og dro hjem. Rambo fikk seg en krafig vasking og har etterpå kost seg med grisehale. Matfar har spist sjokoladekake og slappet av foran TV og PC. Kanskje greier jeg å riste av meg faenskapet (forkjølelsen, altså) før vi skal kjøre bil Trondheim – Kongsberg. Å «nyse E6 på langs» står ikke på lista mi over fine ting å oppleve i Norge.

God påske!