Som i 2010 var stevnet arrangert på en bane med variert underlag. Litt pukk, litt grus og litt gress. Det kunne definitivt vært bedre, f.eks. ved å plassere ringen på andre siden av veien, hvor det tross alt var gressunderlag. Men slik ble det ikke. Det var fremdeles trangt innenfor gjerdet, og hjulet kunne ikke brukes i år heller (for liten åpning). Takk til Eirin som mota seg opp og sa fra til dommeren.

Men nok om det negative! I år var både parkeringen og kiosksalget rett ved stevneplassen, og det var en stor forbedring. Vi var stort sett heldige med været også, og regnet som var meldt jevnt utover hele dagen samlet seg til bare en halvtime kraftig nedbør. Da ble det jammen trangt i det eneste utstillingsteltet på plassen

Team Rambo startet ganske dårlig med H2L (disk og bare rot på banen), og vi greide nesten å ta napp i A2L. Det ble en vegring på slalomen (som vi hadde terpet og terpet og terpet på…), og seieren gikk til en søt dvergpincher som tilbrakte resten av dagen i en rosa varmepose   2.-plass gikk til oss.

Det trengs sårt flere stevner i Trøndelagsområdet, så jeg håper Røros fortsetter å arrangere agility, men jeg håper også de vil vurdere å alliere seg med «erfarne fjellfolk». Det finnes klubber man både kan låne hinder av og og dele kunnskap med, slik at arrangementet vil tiltrekke seg folk. I år var det dessverre en del som ikke valgte å stille pga. dårlige minner fra fjoråret, la oss håpe at 2012 blir året alt klaffer!

Røros-stevnet

Previous

Viewing images 1-7 of 7

Next

Sprang ut rett etter at middagen var fortært og knipset et håndholdt panorama like før lyset forsvant. Prøvde å posisjonere kameraet ut fra et merke i gresset, men ser etterpå at det ikke ble 100% korrekt likevel. Stativ er nok å foretrekke, men et middelmådig bilde er likevel bedre enn ikke bilde. Passet også på at det ikke var gjenstander som stakk opp fra bakken like ved der jeg stod, de blir gjerne svært fordreide når «lappen» i bunnen av bildet (nadir) skal plasseres inn.

Som en liten «vri» kastet jeg godbiter til Rambo etterhvert som jeg snudde meg rundt, slik at han ble med på flere bilder. I PTGui maskerte jeg han eksplisitt inn, slik at alle de fem små pudlene ble med i sluttbildet. (Roter til høyre og litt ned for å se alle sammen).

Nå begynner det forresten å bli veldig vårlig ute. Herlig!

Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap.  Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.

«Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter» ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.

Rumpesyk puddel har valgt soveplass først

Mandag ble det «far og sønn»-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på «sykt barn»-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med «Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på»-klaging falt han imidlertid til ro.

Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!

Rambo og jeg stilte i litenklassen hvor det som vanlig ikke var trangt om plassen. I agilityløpet var vi eneste startende, så førsteplassen var billig: «ikke disk = du vinner». Løpet gikk fint, vi startet med god fart og kom over vippa uproblematisk. Vippe på grus har vært skummelt en stund, kjempegodt å se at det har løsnet. På mønet hadde vi et dårlig felt, men vi var på, om enn bare så vidt. Derfra gikk det slag i slag, og på stigen satt feltet bra. Dermed ble det seier i 1L.

Til hoppløpet stilte også Bente og Tyra, og likt forrige gang gikk Tyra feilfritt og seiret i klassen. Rambo og jeg kom på andreplass (bare to startende) med én vegring – på siste hinder. De siste hindrene stod plassert i en S-form og jeg greide ikke å presse Rambo inn på målhinderet fra yttersvingen. Han gikk utenom, men kom raskt tilbake og vi fullførte med et smil om munnen.

Oppsummert: to løp jeg er strålende fornøyde med og et trivelig klubbmesterskap! Det var spesielt morsomt å se alle «rekruttene». Det er fort gjort å glemme alt besværet man selv hadde i starten, og det kan være godt å kikke tilbake, klø seg i skjegget og tenke: «Joda, det har gått fremover».

Gutta fryser på tærne, men får godbiter

De siste dagene har det vært temmelig surt og kaldt. Innslag av hagl og slaps har det vært, og på fjelltoppene er det hvitt.

I dag gikk vi første tur i Estenstadmarka i snø. Iallfall det av den som ikke allerede hadde smeltet og rant nedover stiene. Nå er det bare å se frem til frosten setter seg i bakken, piggsko er tross alt bedre enn gjørme til under knærne.

Lørdag

Petter Nordlien var dommer og første løp var A1L. Vi tok i bruk vår klassiske kastestart, altså at Rambo plasseres på bakken knurrende, opphisset og med beina allerede i bevegelse. Pangstart, men ved første rør rakk jeg ikke frem i tide og Rambo gikk inn feil åpning. Dermed ble det disk, men vi fortsatte løypa. Litt småkluss i slalominngangen, men han tok seg inn og vi fortsatte derfra uten flere feil. Synd med disk, men så lenge han holder seg motivert og på banen er det «greit».

Hoppløpet gikk bedre. Løypa var ganske enkel, en stor bue langs langside, kortside, langside, en snuoperasjon og tilbake igjen samme veien. I slalomen ble det en bitteliten stopp som ga fem feilpoeng, men resten var bra. Det lå ei lita felle i det siste hinderet, men Rambo skjønte hvor han skulle og vi kom i mål med god tid. Seier og napp! Hovedpremien, en forpose fire ganger så tung som Rambo selv, gikk til vinnere av agilityløp, hoppvinnere fikk velge lekeballer. Rambo fikk en oransje pipeball med pigger. Nei, ikke barberbladskarpe tagger, men myke og gode gummipigger

Søndag

Dommer for dagen var Annette Dalgaard fra Danmark. På agilityløpet ble det disk. I første store sving stod både mønet og stigen som naturlige valg etter et hinder. Jeg ville helst vært på utsiden av svingen for å dytte Rambo mot mønet, men tenkte at hvis jeg byttet foran ville jeg trekke han med meg ut av svingen. Dermed gamblet jeg på å rope han inn, men det gikk skeis og han gikk over mønet. Vi fullførte løpet og det ble et par feil i tillegg, men alt i alt et godt løp med masse fart. Spesielt fornøyd er jeg med at han var komfortabel på vippa.

Hoppløpet gikk bra, feilinngang på slalomen, men ellers etter planen. Det ble en liten stopp for å bjeffe på en publikumshund, men han ble med videre da jeg kalte på han. Bente og Tyra fullførte uten feil og vant klassen, gratulerer! Rambo og jeg kom på andreplass. Etterpå spanderte jeg seiersvaffel på Bente, en vennlig gest Kari og Ellen ikke helt uten videre kunne la passere. Etter å ha spurt pent langvarig masing fikk også Kari sin vaffel – gratulerer med seieren i storklassen! Ellen ble tilbydt tilsvarende vare, men da var vafler plutselig ikke noe godt. Et par timer senere ble hun likevel observert gumlende på noen hjerter med jordbær og rømme.

Rambo, Ellen og jeg har forresten funnet en ny startstrategi. Tidligere har utfordringen vært å få Rambo til å glemme at supertante Ellen er i nærheten, han blir bare enda mer gira på å løpe av banen for å finne henne når hun gjemmer seg. Denne gangen fikk hun i stedet hente han i bilen og varme opp før start, slik at jeg ble premien da han endelig fikk komme til far (som hadde pølsebiter). Dermed var han ferdig med å leke med Ellen og veldig gira i det vi gikk på banen til start. Takk for all hjelp i helga, Ellen!

På premieutdelingen fikk Tyra forsekk, Rambo tok med fire telysestaker hjem til mor, pluss en gul sprettball til seg selv. Helga ble avsluttet med en tur i Estenstadmarka i finværet.

Trønderhelga

Previous

Viewing images 1-18 of 18

Next

Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.

Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.

Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.

Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.

Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.

Løvseth - Vassfjellet

Previous

Viewing images 1-36 of 49

Next

2009-07-12 Løvseth – Vassfjellet

Nidarosgjengen følger med på konkurransen

I helga har det vært internasjonal utstilling med NKK på Stjørdal. Agility ble det også, dog litt på «sidelinja» av hovedeventen. Egentlig ganske behagelig at vi var på et eget område, roligere der og mindre støv enn på grussletta. Kliss inntil agilityringen (ja, virkelig kliss inntil) foregikk det lydighet. En prøvelse for begge parter, men aller mest for aprikose dvergpudler. Lydighetshundene er jo, som man kanskje kunne anta, ganske lydige i utgangspunktet.

Lørdag gikk vi to løp, H1L og 1L. Begge endte på samme måte, med at Rambo fikk ferten av <sett inn valgfritt sanseinntrykk> og sprang av banen. Søndag stilte jeg med fornyet håp, men 1L gikk i dass på lik linje med lørdagens to «brakprestasjoner», så da trakk jeg meg fra hoppløpet. Heller prøve å nyte en fin dag i sola enn å bli sinna to ganger.

I disse stikke-av-tilfellene er alt vi har lært om innkalling borte som dugg for solen. Jeg har prøvd så mangt, men konkludert med at både stamping i bakken, roping, «snill» innkalling, «streng» innkalling og «å stille krav» funker like dårlig. Er han på flukt så er han på flukt, ingen grunn til å bry seg om far da, og siden jeg ikke har fysisk kontroll over han har jeg ikke lyst å bidra til flukten med desperate fangeleker eller ødelegge den lille resterende hverdagskontrollen ved å kaste ut kommandoer jeg er garantert å mislykkes i. «Legg opp til å lykkes i 4 av 5 tilfeller» er mantraet jeg startet treninga med, jeg rykker altså tilbake til start og prøver en ny strategi: Følg rolig etter hunden, vent til en grei anledning og ta han med tilbake uten dramatikk, roping, «fanging» osv. Minimalt med lokking, bruke inne-stemmen og opptre samlet. Så får vi se hvordan det går etterhvert.

Neste helg blir det fire nye anledninger til å jakte puddel ifm. stevnet på Lillehammer. Gleder meg til campingtur, men har dempede forventninger til prestasjoner. Målet er å komme gjennom banene, mer enn det blir ren bonus. VM får heller vente til neste år

Men Anja stod på, og det gjorde vi også! Tror hun ble positivt overrasket over motivasjonen til de to- og firbeinte i FFSS. Merker at det er vanskelig og uvant å bruke hendene til føring. Hittil har fokuset vært på «Spring fortere!» og «Bruk skuldrene!», men det viser seg altså at armer også kan peke ut løypa for Rambo. Vi skal fortsette å trene med bevisste armer i håp om bedre kontakt, tettere svinger og suksess i krevende kombinasjoner.

På kvelden ble det middag på Bliss, vis-à-vis Scandic på Solsiden. Den panerte biffen (med ost og skinke.. WTF!?) var god, eplekaka.. nja.. litt epleløs kanskje? Men selskapet var upåklagelig, og etter maten gikk vi over gata og fant et bord på Bær&Bar. En Strawberry daiquiri ble nytt med stor tilfredsstillelse, til tross for skulende blikk fra begge endene av sofagruppa. Etterhvert som vi begynte å komme godt nedi glassene delte Anja snutter fra sitt royale liv (eat shit, Mette-Marit og A4-livet ditt).

Søndag var det litt senere kursstart, uvisst av hvilken grunn *kremt*, men det var greit sånn. Heldigvis ikke regn denne dagen, så vi slapp å løpe rundt klissvåte. Rambo var grei gutt, holdt seg på banen og fulgte med. Kjøttboller gjør underverker for konsentrasjonen. Vi jobbet med handling i tette svinger, for snuoperasjoner og ved hinder som lå fristende nære hverandre. Og gjett hva.. Det funker!

Anja-kurs

Previous

Viewing images 1-26 of 26

Next

Det ble en del filming og fotografering av de utøvende atletene, ispedd rikelig med nysing, kremting og trekke-på-snørra fra min side. Beklager ristingen i opptaket, Trine, anti-shake er ikke designet for å tåle nysing… I morgen håper jeg å være «frisk» igjen.

Været var mildt sagt skiftende, det ene øyeblikket var det sommer, det andre var det høstregn. Innimellom slagene forsøkte vi å åpne, lukke, lufte og justere bilene slik at våre firbente venner ikke skulle lide nød. Det viste seg at Bente har en bil bare tyskere og ingeniører (og en og annen polansatt) kan betjene – helst bør man være både tysk og ingeniør… Kari og jeg lyktes iallfall ikke å rulle opp vinduene basert på instruksen «nøkkelen (en liten plastdings, red.anm.) må legges i hullet». Vi forsøkte å putte den i bagasjerommet, sitte på setet, plassere den i myntholderen og diverse annet, men vinduene var som limt fast. Sveiv fantes heller ikke! Etterhvert måtte bileieren selv ta ansvar og finne riktig hull å plassere dingsen i (nøkkelen, ikke hunden). Og visp, så var vinduene oppe!

Rambo fikk øvd på det vi sliter mest med, nemlig å gå banen med folk og hunder i nærheten. I dag var han riktig så flink og fikk ikke hilse på noen av tilskuerne før treningen var over. Konklusjon: pølsebiter er bedre enn venner!