Anale problemer
I starten av forrige uke hadde Rambo trøbbel med magen. Han ble grisete i pelsen og måtte vaskes flere ganger der bak. Uti uka begynte han å bli rød og litt hoven, og vi regnet med at all vaskingen hadde gjort huden sår. Dyrlegebesøk ble vurdert, men på fredag så det ut som fargen hadde lysnet og problemet ville forsvinne av seg selv. Lørdag ettermiddag ble det likevel forverring, det var tydelig betent og han hadde vondt når vi var borti i nærheten av området.
Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap. Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.
“Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter” ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.
Rumpesyk puddel har valgt soveplass først
Mandag ble det “far og sønn”-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på “sykt barn”-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med “Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på”-klaging falt han imidlertid til ro.
Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!
Klubbmesterskap i agility
I år ble den siste agilitykonkurransen klubbmesterskapet. Varslet lovte opphold og solgløtt, men det ble ikke helt slik. Heldigvis var det ikke frost i lufta eller bakken, men det regnet hyppig hele formiddagen. Jeg hadde kledt meg etter et worst case scenario, så det gikk bra likevel.
Rambo og jeg stilte i litenklassen hvor det som vanlig ikke var trangt om plassen. I agilityløpet var vi eneste startende, så førsteplassen var billig: “ikke disk = du vinner”. Løpet gikk fint, vi startet med god fart og kom over vippa uproblematisk. Vippe på grus har vært skummelt en stund, kjempegodt å se at det har løsnet. På mønet hadde vi et dårlig felt, men vi var på, om enn bare så vidt. Derfra gikk det slag i slag, og på stigen satt feltet bra. Dermed ble det seier i 1L.
Til hoppløpet stilte også Bente og Tyra, og likt forrige gang gikk Tyra feilfritt og seiret i klassen. Rambo og jeg kom på andreplass (bare to startende) med én vegring – på siste hinder. De siste hindrene stod plassert i en S-form og jeg greide ikke å presse Rambo inn på målhinderet fra yttersvingen. Han gikk utenom, men kom raskt tilbake og vi fullførte med et smil om munnen.
Oppsummert: to løp jeg er strålende fornøyde med og et trivelig klubbmesterskap! Det var spesielt morsomt å se alle “rekruttene”. Det er fort gjort å glemme alt besværet man selv hadde i starten, og det kan være godt å kikke tilbake, klø seg i skjegget og tenke: “Joda, det har gått fremover”.
Den første snøen
Gutta fryser på tærne, men får godbiter
De siste dagene har det vært temmelig surt og kaldt. Innslag av hagl og slaps har det vært, og på fjelltoppene er det hvitt.
I dag gikk vi første tur i Estenstadmarka i snø. Iallfall det av den som ikke allerede hadde smeltet og rant nedover stiene. Nå er det bare å se frem til frosten setter seg i bakken, piggsko er tross alt bedre enn gjørme til under knærne.
Trønderhelga 2009
Lørdag og søndag gikk Trønderhelga av stabelen, lørdag arrangert av Nidaros BHK, søndag av Selbu TBHK. Team Rambo var påmeldt i agility 1 liten og hopp 1 liten begge dagene.
Lørdag
Petter Nordlien var dommer og første løp var A1L. Vi tok i bruk vår klassiske kastestart, altså at Rambo plasseres på bakken knurrende, opphisset og med beina allerede i bevegelse. Pangstart, men ved første rør rakk jeg ikke frem i tide og Rambo gikk inn feil åpning. Dermed ble det disk, men vi fortsatte løypa. Litt småkluss i slalominngangen, men han tok seg inn og vi fortsatte derfra uten flere feil. Synd med disk, men så lenge han holder seg motivert og på banen er det “greit”.
Hoppløpet gikk bedre. Løypa var ganske enkel, en stor bue langs langside, kortside, langside, en snuoperasjon og tilbake igjen samme veien. I slalomen ble det en bitteliten stopp som ga fem feilpoeng, men resten var bra. Det lå ei lita felle i det siste hinderet, men Rambo skjønte hvor han skulle og vi kom i mål med god tid. Seier og napp! Hovedpremien, en forpose fire ganger så tung som Rambo selv, gikk til vinnere av agilityløp, hoppvinnere fikk velge lekeballer. Rambo fikk en oransje pipeball med pigger. Nei, ikke barberbladskarpe tagger, men myke og gode gummipigger 
Søndag
Dommer for dagen var Annette Dalgaard fra Danmark. På agilityløpet ble det disk. I første store sving stod både mønet og stigen som naturlige valg etter et hinder. Jeg ville helst vært på utsiden av svingen for å dytte Rambo mot mønet, men tenkte at hvis jeg byttet foran ville jeg trekke han med meg ut av svingen. Dermed gamblet jeg på å rope han inn, men det gikk skeis og han gikk over mønet. Vi fullførte løpet og det ble et par feil i tillegg, men alt i alt et godt løp med masse fart. Spesielt fornøyd er jeg med at han var komfortabel på vippa.
Hoppløpet gikk bra, feilinngang på slalomen, men ellers etter planen. Det ble en liten stopp for å bjeffe på en publikumshund, men han ble med videre da jeg kalte på han. Bente og Tyra fullførte uten feil og vant klassen, gratulerer! Rambo og jeg kom på andreplass. Etterpå spanderte jeg seiersvaffel på Bente, en vennlig gest Kari og Ellen ikke helt uten videre kunne la passere. Etter å ha spurt pent langvarig masing fikk også Kari sin vaffel – gratulerer med seieren i storklassen! Ellen ble tilbydt tilsvarende vare, men da var vafler plutselig ikke noe godt. Et par timer senere ble hun likevel observert gumlende på noen hjerter med jordbær og rømme.
Rambo, Ellen og jeg har forresten funnet en ny startstrategi. Tidligere har utfordringen vært å få Rambo til å glemme at supertante Ellen er i nærheten, han blir bare enda mer gira på å løpe av banen for å finne henne når hun gjemmer seg. Denne gangen fikk hun i stedet hente han i bilen og varme opp før start, slik at jeg ble premien da han endelig fikk komme til far (som hadde pølsebiter). Dermed var han ferdig med å leke med Ellen og veldig gira i det vi gikk på banen til start. Takk for all hjelp i helga, Ellen!
På premieutdelingen fikk Tyra forsekk, Rambo tok med fire telysestaker hjem til mor, pluss en gul sprettball til seg selv. Helga ble avsluttet med en tur i Estenstadmarka i finværet.
Løvset – Vassfjellet
Lengde: 12,2 km
Tid: 5 t 20 min
Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen (“Shell” på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.
Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at “Nå er det verste over”. På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.
Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som “Bare 10 minutter igjen nå!”, og bare tre små timer etter var vi fremme.
Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.
Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) “Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!”. Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.
