Anale problemer
I starten av forrige uke hadde Rambo trøbbel med magen. Han ble grisete i pelsen og måtte vaskes flere ganger der bak. Uti uka begynte han å bli rød og litt hoven, og vi regnet med at all vaskingen hadde gjort huden sår. Dyrlegebesøk ble vurdert, men på fredag så det ut som fargen hadde lysnet og problemet ville forsvinne av seg selv. Lørdag ettermiddag ble det likevel forverring, det var tydelig betent og han hadde vondt når vi var borti i nærheten av området.
Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap. Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.
“Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter” ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.
Rumpesyk puddel har valgt soveplass først
Mandag ble det “far og sønn”-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på “sykt barn”-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med “Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på”-klaging falt han imidlertid til ro.
Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!
Team Rambo har fått logo!
Tidligere i år proklamerte jeg behovet for en logo til ekvipasjen “Rune og Rambo”, også kalt “Team Rambo”.
Og så skjedde det noe snedig på Twitter for tre dager siden: @MacFred sendte en kryptisk melding til @Torgeirtrap: “Kan tegne en kenguru som hopper over jesus med hoppestokk og et skilt som sier “nei til pandemi i Norge!”? Det ønsker jeg meg.”
Og @Torgeirtrap fulgte opp med en festlig tegning. Faktisk var tegningen så bra at jeg ikke kunne dy meg for å spørre om han ville ta et lite oppdrag: å tegne den etterlengtede logoen for meg. Etter å få fått positivt svar på henvendelsen tok jeg turen innom bloggen hans, fant navn (Torgeir Trapnes het han visst) og kontaktinfo og sendte over bilder av Rambo samt noen idéer.
I dag ble logoen ferdig og jeg er storimponert!
Etterhvert skal den pryde treningstøyet når vi er på agilitybanen, videoer fra løp jeg legger ut og evt. andre steder hvor den passer. Torgeir er 17 år og ønsker å bli profesjonell serietegner. Han setter pris på oppdrag, og jeg kan anbefale alle som ønsker en tøff og original tegning av sin egen hund (eller har helt andre tegneønsker) å ta en tur innom bloggen hans og ta kontakt.
Moteløve uten løveklipp
Ørelappstol i skai? Neida, ekte ørelapper i puddelskinn.
Og her ser vi Rambo i vårens nyeste mote, hårløse ører og tettklippet knoll. Labber og snute er tidsriktig barberte med millimeterpresisjon, klørne klippet med rett kant og tissefanten hårløs for maksimal komfort og minimal dråpesprut.
Offeret Mannequinen hadde følgende kommentar etter oppvisningen:
- “Pelsen min! Den dyrebare PELSEN MIN!!”
Et spor og atsjo!
I dag har Rambo og jeg prøvd å gå spor sammen med Ellen, Heidi og Trine. For de uinnvidde går det i korte trekk ut på at man tråkker ei løype (et spor) på lite trafikkert jorde eller område i skogen, lar duften av den som går “sette seg”, og så skal hunden spore hvor personen har gått. I enden av sporet legger man gjerne igjen belønning i form av leker, godbiter, eller noe annet hunden vil sette pris på å finne. I blodsporvarianten drypper man dråper av blod underveis, fortrinnsvis ikke sitt eget, som lukter mer enn bare tråkket av mennesket.
I det virkelige liv trener man sporhunder til søk etter savnede personer, skadeskutte dyr eller rømte medlemmer av B-gjengen, men for min del var det bare for gøy. Mange andre deltar i sporkonkurranser.
Tore? Nei, Rambo på sporet
Dessverre hadde jeg gjort en kraftig feilvurdering av været og kledd meg fryktelig dårlig. Ellen hadde en ekstra fleecejakke jeg kunne låne, men da måtte moteløva i meg avlives. Etter en kjapp indre prosess besluttet jeg likevel å heller kle meg i en altfor liten lilla jakke enn fryse, og takket ja til tilbudet.
Sporet ble lagt og Rambo fikk teste nesen. Han startet bra, men virret litt rundt uti sporet. Der han gikk seg bort ble han holdt igjen, og der han gikk riktig vei fikk han kjøre på. Til slutt fant han den røde UFOen sin og vi lekte og hadde det voldsomt gøy. Vi var så heldige at puddelen fikk gå i blautgjørma, mens de andre hundene (dvs de med pels som tåler vann) fikk gå tørre, fine spor. Nevner det bare 
Etter sporene var jeg temmelig frossen og glad for å kunne sette meg i bilen og kjøre hjem. Rambo så ut som han hadde bodd i et fjøs det siste året og måtte en kjapp og intens runde innom dusjen før middag. Etterpå ble det agilitytrening. De fleste hadde tatt påskeferie, så vi var bare fem oppmøtte i ridehuset. Vi startet med slalom og vippe, to hinder vi må jobbe mye med fremover hvis vi skal konkurrere. Jeg trodde vippa begynte å bli bra, men måtte ta noen steg tilbake i dag. Den var visst skummel likevel… Arne hadde satt en bane med feller og dem gikk vi en etter en med vidåpne øyne. Likevel var Rambo gira, så det var ei morsom trening.
Litt uti kjente jeg at selv lilla fleece ikke hadde berget meg fra krystallhodeskallens neseforkjølelsens forbannelse, så jeg pakket sakene og dro hjem. Rambo fikk seg en krafig vasking og har etterpå kost seg med grisehale. Matfar har spist sjokoladekake og slappet av foran TV og PC. Kanskje greier jeg å riste av meg faenskapet (forkjølelsen, altså) før vi skal kjøre bil Trondheim – Kongsberg. Å “nyse E6 på langs” står ikke på lista mi over fine ting å oppleve i Norge.
God påske!
Rambo forstår “slalom”!
Første dag hvor Rambo er i stand til å gå 6 pinner fullstendig på egen hånd. O’ lykke, fremgang på slalomen!