Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.

Middelalderbro i sikte!

Forlatt festning

Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…

På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.

Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.

Kapellet - Grønlia - Kobberdammen

Previous

Viewing images 1-10 of 10

Next

Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!

Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.

Det stekes

Første vellykkede jern

Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…

Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.

Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)

Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!

Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min

I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.

Nitro blir litt småsprø av snøen

Hihihi!

På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.

Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.

Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.

På nye veier til Rønningen

Previous

Viewing images 1-36 of 40

Next

Det ble 4,5 km og ca halvannen times tur.

Jippi, endelig mildere temperatur! Bare -5 grader i dag, ganske stor forskjell fra -15 for et par dager siden. Yr.no varsler stabil temp fremover, det betyr at det faktisk er mulig å være ute i behagelig vintervær.

I dag gikk turen fra Othilienborg til Estenstadmarka. Bentes lillebaby Lissi fikk være med, tidvis på fire føtter, men i hovedsak som passasjer i ryggsekken til matmor. Hun satt behagelig innpakket i sitteunderlag og pledd og så ut til å nyte turen Resten av turgruppa var også i godt humør og vandret taktfast mot Estenstadhytta. Munter pludring kunne høres både foran og bak i kortesjen, blant temaene kan nevnes både (ekstraordinære) skostørrelser og (fallskjerm)underbukser.

Vi satser livet på isen

Lissi reiser på billigste klasse

Etter forsiktige protester gikk jeg med på å bevege meg ut på en islagt Estenstaddam. Resten av turgruppa insisterte på at det var trygt, til tross for referanser til skumle filmer hvor et iskaldt lik såvidt skimtes gjennom det man (les: liket) trodde var sikker is. Vi kom oss heldigvis tørrskodde over alle sammen.

På hytta nøt vi diverse niste, noen hadde medbrakt, andre ble påspandert av hyggelige turvenner, takk Bente Hundene ventet med varierende grad av tålmodighet på at vi skulle bli ferdige, Rambo holdt seg varm  innpakket i dekken og genser. Til tross for at temperaturen ikke var så ille ble vi småfrosne av å sitte stille, så da maten var fortært var vi raskt på beina igjen.

Turen hjemover gikk langs større stier, akkompagnert av skadefro latter fra turgruppas primus motor. Ingenting er bedre enn å kunne le av andres ulykke, eller hva?

Lengde: 9.5 km
Tid: 3 t 40 min

I dag gikk turgruppa på uutforskede veier til Liaåsen. Elisabeth viste frem en ny sti, og selv om skumle skilt truet med anmeldelse (og påfølgende traumer) kom vi oss av gårde. Den første etappen var temmelig bratt, og etter ca tre minutter var det tid for første avkledningspause. Det var tydeligvis mer enn nok å bare ha ei tynn ulltrøye under jakka, så genseren ble plassert i sekken.

Vi kom raskt opp til toppen av Liaåsen, og begynte å lete etter et egnet sted å fyre opp medbrakt pølsegrill. Vinden var kald, så vi måtte finne et sted som både var i ly og i sola. I tillegg ville jeg ha utsikt slik at jeg kunne leke med kameraet. Det ble til at utsikten ble skrotet til fordel for et flott åpent stykke snøkledd mark. Resten av Liaåsen er såpass igjengrodd at det var vanskelig å finne mer enn små gløtt mot Jonsvannet.

Grilling underveis

Selvrullede snøballer

Etter en runde om Lomtjønna slo vi oss ned like i utkanten av stien. En sitteplass ble rigget vha. tråkking og granbar. Ellen fant ut at de nye gamasjene fungerte bedre om de var festet til skoen, heller enn rullet oppover leggen i en stor knute. Man lærer så lenge man lever. Grillen ble fyr på av to iherdige pølsespisere, mens gamasjeieren fungerte som puddel-i-jakka-varmer. Ikke mer enn 3-5 minutter etter at grillen var (over)tent ble pølsene desperat kastet i flammene. Her gjaldt det å spise mens skrotten var varm!

Da tre raske pølser var fortært begynte jeg slukkeprosedyren ved å kaste en stor hånd snø i grillen. Den andre pølsespiseren hylte ut et forskrekket «Neeeeeei!». Vi iverksatte strakstiltak, men dessertpølsa ble ikke hva den kunne blitt… Ja, det røk av den i kulda, men den så ikke stort mer grilla ut enn da den kom fra plastpakken. «Noen» bestiller nok ferdigpizza i kveld.

Vi ryddet opp grillrestene og fortsatte nedstigningen. Vinden hadde gjort sitt til at alle tre (pluss et par hunder) var nokså kalde og lenget etter å bevege seg. Vi valgte en litt annen vei ned enn vi hadde gått opp, og sparte omtrent 20 meter på det. Vi kaster da ikke bort tida!

Vel hjemme har jeg herjet med å sette sammen panoramabildet, og selv om jeg er ganske fornøyd med teknikken jeg lærte for å maskere ut stativet sliter jeg enda med at min egen skygge er veldig fremtredende. Neste gang skal jeg prøve å fikse det også

2010-11-20 Grille- og panoramatur til Liaåsen

I dag ble det endelig «sommer» igjen. Det var riktignok ikke meldt den store varmen, men med sola godt synlig ble det likevel fint. Turgruppa møttes i Nilsbyen for å ta turen mot vår lille perle Bjørkhylla. Jeg hadde med ekstra ulltrøye i sekken, men heller enn å ta den frem måtte jeg pakke ned jakka. Flott å være ute når sola skinner!

Vi gikk via Våddan gård og så på hestene til damenes store begeistring. Samtidig lærte jeg at det kan være farlig for menn å ri på hest. Spesielt i store sprang. Har visst noe med landingen å gjøre…

Peek-a-boo

Nøtteliten

Ved Storfurua hadde en liten leir med småbarnsfamilier slått seg til ro, så vi tuslet forbi demningen og fant en rolig benk for oss selv. Der ble medbrakt niste fortært, blant annet nydelige brownies Anne hadde med. Takk til Sandra (og Toro) for bakverket. Etter rasten fortsatte vi til målet (Bjørkhylla) hvor mer niste/kake ble omsatt. Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen dit, men gjestmildheten var stor, og det ble plass til alle.

På vei hjem ble vi kjent med to små ekorn (-barn?) som lekte i trærne ved veien. De ble forsøkt fotografert mens Ellen mumlet noe om telelinse. Alltid kjekt å få tekniske råd av ei dame som kjører uten baklys, men til gjengjeld har motorlyset konstant tent Hundene drev selvplukk av villbringebær langs veien og det ble vel noen søte bær på eierne også.

Alt i alt en kjempefin tur med skikkelig sommerfølelse, selv om høsten nærmer seg. Håper på flere av samme kaliber i løpet av september!

Fine høstfarger

Spøkelsesmyr

2010-09-05 Nilsbyene – Bjørkhylla – Nilsbyen

Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.

Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.

Snøhatter på gjerdet

Gutta leker/løper frem og tilbake på stien

Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.

Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…

Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t

Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.

Isen brytes av broa

Skøytelek i Duedalen

Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall

Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.

I dag holdt jeg på å dø. Minst to ganger. La meg fortelle fra begynnelsen… Turgruppa møttes på parkeringsplassen i Hesthagen. Der satte vi igjen to biler, og ble med i Ellens Golf for å kjøre opp til Byåsen. Planen var å gå langs den nyåpnede Ilabekken ned til Ilsvikøra. Det vi ikke visste var at denne opplevelsen kunne komme til å koste oss livet.

Ellen tok turen over Leütenhaven på glattisen, og heisann, i lyskrysset var det visst en bil som stod og ventet på grønt. Bremser ble aktivert, men Golfen skled som Bambi nedover mot krysset – og den ventende bilen. En liten puddel så livet (bestående av tilsvarende deler snusing og tissing) passere i revy, og hvem vet, kanskje kom det en skvett i eierens bukser også? I livets siste sekunder la Gud (eller var det Ellen?) en hånd på rattet og dreide bilen mot en snøhaug hvor det var bedre feste, og bilen stanset opp. Jeg løsnet omfavnelsen på Rambo (slik at han kunne puste igjen) og konstanterte at jeg fremdeles var i live.

Bilen som nesten ble kista mi

Auda, et gjerde

Resten av turen oppover prøvde hundene, Anne og jeg å få tilbake hvilepulsen. Ellen lot til å være upåvirket, eller som hun selv forklarte situasjonen: «Næsj, herre har æ da gjort før!» Betryggende… Vel oppe skulle vi rygge bilen på plass og ta beina fatt (sikkert tryggere det), men huffsann, der var det visst et tregjerde bak bilen! *BANG* Sjåføren kontrollerte skaden, og karakteriserte det 40 cm brede merket med ubekymret tone: «Næsj, herre vises jo næsten itj». Til alt hell stod gjerdet enda…

Spaserturen gikk ned langs bekken og til Ilsvikøra. Vi tråkket noen runder i nabolaget, kommenterte de søte trehusene – og kontrasten til de stygge betongkolossene som ligger rundt på alle kanter. Butikkvirksomheten i området så ut til å ha floppet,  på vindu etter vindu hang det bannere med «Næringslokaler til leie». Men dykkerne trivdes og flere steder ble latexkledde, middelaldrende menn observert vaglende i retning fjorden.

Trapp med mange trinn

Gyldent i Høyskoleparken

Videre gikk vi mot Ila kirke, via Marinen og til Bakklandet, hvor vi rastet med kaffe og muffins på Dromedar. Til å ha et såpass lemfeldig forhold til liv og eiendom er Ellen veldig nøye på hvordan cappuccino skal serveres. Nevner det bare…

Siden vi tross alt overlevde får jeg vel si at det var en fin tur. Været var bra, men litt hustrig nede langs fjorden. Fikk testa nyobjektivet en del, og konkluderer med at det svakeste leddet sannsynligvis er fotografen… Note to self: husk å sjekke innstillingene først!

Bytur langs Ilabekken

Previous

Viewing images 1-27 of 27

Next

Til tross for at planlegginga gikk i vasken forrige gang jeg skulle sette opp et spor på GPSen (dvs. sporet ble satt opp, men Ellen bestemte at vi skulle gå et annet sted) hadde jeg fått lov å prøve igjen. En tur fra parkeringa og opp mot Rønningen, vestover mot Svartvatnet, ned til Loglovatnet og så litt hit og dit tilbake til bilene ble satt opp, og alle var fornøyd. Men etter noen minutters gange kom mytteritendensene tilbake. Nye forslag til løypevalg ble fremlagt, men avvist av resten av Anne og meg. Dermed ble det rett til Rønningen som planlagt.

Gjengen er happy med løypevalget

"Unnskyld, du har noe i barten"

Vi ankom hytta 10 min før den åpnet, men tok oss tid til  å vente for å få handlet niste. Heldigvis hadde de også hundevafler liggende klar, så de firbeinte fikk noe å kose seg med. Etter pausen tok jeg opp GPSen for å sjekke ruta videre, men da hadde batteriene dødd i kulda. Til og med reservebatteriene var tomme, dermed ble den en avkortet logg. Damene hånte de kuldefølsomme batteriene mine, men fikk smake egen medisin da Ellens mobil gikk tom for strøm. Min mobil hadde imidlertid strøm, så vi brukte OpenStreetMap på telefonen for å finne ut omtrentlig hvor vi var.

Været var bra, men litt overskyet, og det hadde kommet et lag lett og fin nysnø på bakken. Stedvis var det isete, så vi måtte trå forsiktig, til tider hørtes hyl og stønn da én eller flere i turgruppa mista bakkekontakten midlertidig. Men vi kom oss alle ned i god behold slik at vi kan nyte nye turer i vinterlandskap.

Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen.  Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.

Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne!

Damene ordner rasteplass

Utsikt fra rasteplassen

Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.

Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.

Opplagt

Sliten

På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.

Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.

2009-11-29 Granåsen – Bangtjønna – Rønningen