Festninger og vafler
Lørdag gikk turgruppa fra Kapellet i retning Grønlia. Vi skulle «fylle magasinene» med sukker på Grønlia, før vi gikk videre til og rundt Gråkallen. Det var iallfall forslaget mitt da jeg ble spurt om turvalg. Damene ymtet imidlertid frempå om at det slett ikke var sikkert jeg kom til å få viljen min, og at de sannsynligvis måtte bestikkes på de grusomste måter (for meg) for å la meg bestemme.
Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.
Middelalderbro i sikte!
Forlatt festning
Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…
På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.
Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.
Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!
Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.
Det stekes
Første vellykkede jern
Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…
Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.
Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)
Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!
På nye veier til Rønningen + Øysand panorama
Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min
I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.
Nitro blir litt småsprø av snøen
Hihihi!
På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.
Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.
Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.
Mot Vikåsen!
I ettermiddag gikk vi i nytt terreng, mellom Fortunalia og Vikåsen/Markaplassen. Området var lite inntegnet i OpenStreetMap, så jeg tok med GPSen for å spore hvor vi gikk. Vi gikk omtrent rett etter jobb, så vi fikk gå i dagslys omtrent hele turen, begynte så smått å skumre da vi nærmet oss bilene.
Det ble 4,5 km og ca halvannen times tur.