Klumpete puddel

I rekkefølge: vår, vinter, vår og vinter. Våren kommer og våren går altså. Uka og helga har bidratt med mye dårlig vær, som f.eks. snø, slaps, regn, mer snø, enda bløtere slaps, sørpe, regn i sørpe, sørpe med slaps og mer regn.

Likevel har vi vært ute og gått. Trosset naturen kan man nesten si, for tidvis har det virkelig ikke vært innbydende å bevege seg ute. Lørdag våknet jeg til 30 cm nysnø på terrassen. Det var heldigvis oppholdsvær akkurat da, så vi (Elisabeth, Ellen og jeg) kom oss en tur til Estenstadhytta for å gnafse kanelboller.

GPS-batteriene døde på hytta, men vi gikk vel omtrent 12 km tur/retur. Vi holdt oss stort sett langs brøytede stier og tråkkede veier, men da vi var kommet nesten ned igjen fikk Rambo lov å springe i løssnøen noen minutter. Resultatet kan skues på bildet.

Det snør

Søndag møttes den samme gjengen, pluss Bente, på Gløshaugen for å ta en byvandring. Været var variabelt for å si det forsiktig, med ymse slag kald og våt nedbør.

Vi gikk ned på Øya, rundt Ila kirke, via Suhmhuset for å fylle energilagrene, og tilbake via Festningen. Bente fikk dessverre ikke mye matro på vaffelstoppet, da hundene hadde urfremføring av sitt nye stykke «Et bjeffehjem». Ellen har utfyllende kritikk og publikums dom.

Rambo fikk/måtte gå i kjeledressen i dag. Ikke akkurat favorittplagget, men når man insisterer på å fryse støtt og stadig så blir det sånn. Han holdt seg iallfall tørr innenfor.

Søndagsturen ble omtrent 9 km (og 3 timer).

Våren kommer og går. Noen dager er det varmt og snøen smelter, andre dager kommer det mere snø… Lørdag gikk vi en rolig runde i Bymarka med Anne og Ellen (7,1 km), mens søndag ble det litt heftigere da Bente skulle vise vei Ellen og meg til tårnet på Solemsvåttan (9,4 km).

Det er vanskelig å beregne nødvendig tøymengde for tiden. Lørdagen ble det for varmt, så søndagen lot jeg genseren ligge igjen hjemme. Og tror du jammen ikke det også ble for varmt. Siden det var utelukket å gå naken til skogs måtte jeg bare finne meg i å dampe i vei under jakka. «Heldigvis» ble det straks kjøligere da vi sluttet å gå i oppoverbakke – og jeg fikk kjølt meg skikkelig ned. Godt at ullundertøy er tilgivende og holder på varmen selv om det blir klamt.

Prøvde meg på to frihåndspanoramaer, et på vei opp stien og et annet i tårnet. Tårnbildet lot seg ikke sy sammen skikkelig, får ta med stativ til sommeren og prøve igjen. Det andre ble ikke så verst.

Rambo gjør iblant utfall mot andre hunder (spesielt større hunder) i form av knurring og hugg. Han er nervøs og tenker nok at angrep er det beste forsvar. Oppførselen plager meg veldig, og jeg er bekymret for hvordan disse nye taktene vil utvikle seg på og rundt agilitybanen. Har prøvd å lokke han vekk i passeringssituasjoner før, men det har ikke funket så bra. Han gjør sine små utfall og kommer tilbake for å få godbiter. «Var jeg ikke flink? Jeg jaga den slemme hunden!» Nå skal jeg bli strengere og ta styringa for hvordan vi passerer. Samtidig gleder jeg meg til treningssesongen kommer igang igjen. Forhåpentligvis vil det å være sammen med andre snille hunder få han til å innse at verden ikke er så skummel.

Fra Vådan via Storfurua

Previous

Viewing images 1-4 of 4

Next

Tur til Solemsvåttan

Previous

Viewing images 1-8 of 8

Next

Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min

I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.

Nitro blir litt småsprø av snøen

Hihihi!

På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.

Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.

Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.

På nye veier til Rønningen

Previous

Viewing images 1-36 of 40

Next

Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!

Psssst... Jeg tror vi kan greie å stikke av herfra

Grillbål

Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).

I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…

Lokale indianere (og øyelege) påkalles

Godt i påsan!

Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.

Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.

Grilling ved Skjelbreia

Previous

Viewing images 1-27 of 27

Next

I dag ble det endelig «sommer» igjen. Det var riktignok ikke meldt den store varmen, men med sola godt synlig ble det likevel fint. Turgruppa møttes i Nilsbyen for å ta turen mot vår lille perle Bjørkhylla. Jeg hadde med ekstra ulltrøye i sekken, men heller enn å ta den frem måtte jeg pakke ned jakka. Flott å være ute når sola skinner!

Vi gikk via Våddan gård og så på hestene til damenes store begeistring. Samtidig lærte jeg at det kan være farlig for menn å ri på hest. Spesielt i store sprang. Har visst noe med landingen å gjøre…

Peek-a-boo

Nøtteliten

Ved Storfurua hadde en liten leir med småbarnsfamilier slått seg til ro, så vi tuslet forbi demningen og fant en rolig benk for oss selv. Der ble medbrakt niste fortært, blant annet nydelige brownies Anne hadde med. Takk til Sandra (og Toro) for bakverket. Etter rasten fortsatte vi til målet (Bjørkhylla) hvor mer niste/kake ble omsatt. Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen dit, men gjestmildheten var stor, og det ble plass til alle.

På vei hjem ble vi kjent med to små ekorn (-barn?) som lekte i trærne ved veien. De ble forsøkt fotografert mens Ellen mumlet noe om telelinse. Alltid kjekt å få tekniske råd av ei dame som kjører uten baklys, men til gjengjeld har motorlyset konstant tent Hundene drev selvplukk av villbringebær langs veien og det ble vel noen søte bær på eierne også.

Alt i alt en kjempefin tur med skikkelig sommerfølelse, selv om høsten nærmer seg. Håper på flere av samme kaliber i løpet av september!

Fine høstfarger

Spøkelsesmyr

2010-09-05 Nilsbyene – Bjørkhylla – Nilsbyen

I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.

Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.

Naptime

Deilig å sove i skogen

Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått  og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.

Den frivillige. Se så glad.

Dette som menes med backpacking?

Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet

Tur i Estenstadmarka med lille lakris

Previous

Viewing images 1-26 of 26

Next

Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var «sykmeldt». Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.

Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også

Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.

Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor «noen» av hundene tok et «frivillig» assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.

Til topps på Våttakammen

Previous

Viewing images 1-22 of 22

Next

2010-05-24 Til topps på Våttakammen

Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min

Lørdag gikk vi den etter hvert vanlige løypa fra trafoen mot Estenstadmarka. Været er begynt å bli mildere, og vårfølelsen kommer så smått sigende. Rambo og Zorro fikk løpe fritt på stien og storkoste seg som bare to små bestevennhunder kan.

Lyst og fint på stien

Spor etter småkryp

Fra Tomsetmyra gikk vi veien opp til hytta. Vi var visst tidlig ute, for det var nesten ingen andre å se på turen opp. Etter en liten kaffepause begynte imidlertid tilstrømningen, og akebrett og småttiser med snørrstriper begynte å fylle hytteveien.

Da vi kom ned på myra igjen valgte vi en alternativ rute tilbake, over en haug og inn i et flott furuskogområde. På sommeren pleier det å være heldekket av kraftig grønn mose, et nydelig skue. For tiden var det hvitt, men likevel trivelig. Ellen var tålmodig slik at jeg fikk lekt med fotoapparatet også. Det skarpe lyset er fremdeles utfordrende, men nå eksponerer jeg heller ekstra og finjusterer lysbalansen hjemme.

Ferske skudd

Furu

2010-03-06 Tur med båndtvangkjeft

Søndag

Lengde: 7,3 km
Tid: 3 t

Søndag ble det en rolig tur langs Ladestien. Vi startet fra Leangen gård og denne dagen var også Anne, Lita og Ozzy (the prince of darkness) med. Ikke så mange å se på stien, kanskje folk var redd det skulle være glatt eller vått. Vi gikk gjennom småskogene slik at hundene fikk lekt seg. Mange rare lukter å undersøke når det er vått.

Litt is i fontena

Tuppen og Lillemor

På Sponhuset tok vi kaffepause med noe attåt. Noen spiste kanelbolle, andre spiste rømme med vaffel. Selv tok jeg vaffel med en beskjeden porsjon jordbærsyltetøy. Nam nam! Tror det smaker ekstra godt med vafler når man har gått langt for å spise dem.

På ettermiddagen ble det agilitytrening i ridehuset på Hårstad. Ellen stakk innom for å titte/skravle og fikk æren av å være crew for Team Rambo. Hun hentet og varmet opp hund før jeg skulle på banen, og gikk ned og plasserte i bilen etterpå. Tusen takk, Ellen, det var kjempegodt å få hele treninga tilrettelagt. Du er herved ansatt!

Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.

Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.

Snøhatter på gjerdet

Gutta leker/løper frem og tilbake på stien

Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.

Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…

Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t

Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.

Isen brytes av broa

Skøytelek i Duedalen

Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall

Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.

I dag holdt jeg på å dø. Minst to ganger. La meg fortelle fra begynnelsen… Turgruppa møttes på parkeringsplassen i Hesthagen. Der satte vi igjen to biler, og ble med i Ellens Golf for å kjøre opp til Byåsen. Planen var å gå langs den nyåpnede Ilabekken ned til Ilsvikøra. Det vi ikke visste var at denne opplevelsen kunne komme til å koste oss livet.

Ellen tok turen over Leütenhaven på glattisen, og heisann, i lyskrysset var det visst en bil som stod og ventet på grønt. Bremser ble aktivert, men Golfen skled som Bambi nedover mot krysset – og den ventende bilen. En liten puddel så livet (bestående av tilsvarende deler snusing og tissing) passere i revy, og hvem vet, kanskje kom det en skvett i eierens bukser også? I livets siste sekunder la Gud (eller var det Ellen?) en hånd på rattet og dreide bilen mot en snøhaug hvor det var bedre feste, og bilen stanset opp. Jeg løsnet omfavnelsen på Rambo (slik at han kunne puste igjen) og konstanterte at jeg fremdeles var i live.

Bilen som nesten ble kista mi

Auda, et gjerde

Resten av turen oppover prøvde hundene, Anne og jeg å få tilbake hvilepulsen. Ellen lot til å være upåvirket, eller som hun selv forklarte situasjonen: «Næsj, herre har æ da gjort før!» Betryggende… Vel oppe skulle vi rygge bilen på plass og ta beina fatt (sikkert tryggere det), men huffsann, der var det visst et tregjerde bak bilen! *BANG* Sjåføren kontrollerte skaden, og karakteriserte det 40 cm brede merket med ubekymret tone: «Næsj, herre vises jo næsten itj». Til alt hell stod gjerdet enda…

Spaserturen gikk ned langs bekken og til Ilsvikøra. Vi tråkket noen runder i nabolaget, kommenterte de søte trehusene – og kontrasten til de stygge betongkolossene som ligger rundt på alle kanter. Butikkvirksomheten i området så ut til å ha floppet,  på vindu etter vindu hang det bannere med «Næringslokaler til leie». Men dykkerne trivdes og flere steder ble latexkledde, middelaldrende menn observert vaglende i retning fjorden.

Trapp med mange trinn

Gyldent i Høyskoleparken

Videre gikk vi mot Ila kirke, via Marinen og til Bakklandet, hvor vi rastet med kaffe og muffins på Dromedar. Til å ha et såpass lemfeldig forhold til liv og eiendom er Ellen veldig nøye på hvordan cappuccino skal serveres. Nevner det bare…

Siden vi tross alt overlevde får jeg vel si at det var en fin tur. Været var bra, men litt hustrig nede langs fjorden. Fikk testa nyobjektivet en del, og konkluderer med at det svakeste leddet sannsynligvis er fotografen… Note to self: husk å sjekke innstillingene først!

Bytur langs Ilabekken

Previous

Viewing images 1-27 of 27

Next