Vær så god, kommenter!
Skilpadden "Beauracracy". Fordi han er treig.
For noen uker siden la jeg inn Disqus (et system som skal håndtere kommentarer) på bloggen. For meg har det funket brillefint, siden jeg er innlogget stort sett hver gang jeg kommenterer egne innlegg. Men her om dagen gjorde Bente meg oppmerksom på at man måtte skrive inn brukernavn og passord for å kunne legge igjen en bemerkning.
Først skjønte jeg ingenting, men etter en del testing fant jeg problemet. De viste seg at Disqus er ganske ivrig i forsøket på å overtale folk til å registrere seg i systemet dens, heller enn å bare gjøre jobben sin. Og er det noe jeg virkelig ikke kan fordra, så er det byråkratiske systemer. Keep it simple, stupid!
Disqus er nå kastet på dør, og kommentering skal igjen være åpent for allmenheten. Navn og e-post kreves dog fremdeles oppgitt 
Bilde av Marilyn Burgess – med en Creative Commons-lisens.
Til Sponhuset og Ringve
Lengde: 9,6 km
Tid: 3 t
I dag som i går var jeg oppe kl 0930 for å bli med ut på tur i det fine vinterværet. Møtte opp på Bromstad kl 11 og gikk sammen med Ellen og Zorro mot Leangen. På veien passerte vi gjennom en undergang som var sterkt oversvømmet og tilfrosset, og nedi isen hadde ei handlevogn nesten forsvunnet. En glimrende anledning til å endelig få bruke nykameraet utendørs, minnekort hadde jeg også med!
Tykt lag med is dekker bakken
Rambo nyter livet i sola
Turen videre gikk til Sponhuset hvor vi nøt vafler, kaffe og noen dråper iskald Solo på en benk. Å sitte stille utendørs minnet oss fort på at det fremdeles var noen dager til sommeren. -2 kan være kaldt nok hvis man legger til vind.
Etter en rask pause gikk vi videre mot Ringve Museum. Ellen “foreslo” en snarvei over et snødekket jorde og jeg aksepterte/underkastet meg. Etter å ha gått skoene fulle av snø noen minutter fant vi en hardtråkket sti. Dessverre gikk den noe på tvers av retningen “vi” hadde pekt ut mot Ringves porter, så vi labbet igjen ut i snøen. Og gjett hva vi fant da vi kom frem til porten. Stien! Men men, vi sparte sikkert et par viktige minutter – som jeg så kunne bruke på å tømme snø fra skoene. Vel verdt det!
Ellen syntes det var veldig fint på Ringve, men jeg ville avvente dommen til plantene faktisk var i live. En plakat reklamerte for et “hermetroll” vi måtte besøke, men skuffelsen var enorm da trollet viste seg å ikke være mer enn et par oppmurte steiner og en mikrofon bak et rustent gitter. Ikke hermet det heller…
Minneløs tur til Liaåsen
Lengde: 11,4 km
Tid: 4 t 15 min
Fra en hemmelig lokasjon i utkanten av Estenstadmarka tok turgruppa av mot Liaåsen. Jeg hadde pakket med meg mitt nye Nikon D5000 (med Nikkor 35mm/1.8) og tenkte å dagslysinnvie det i løpet av turen. Sola skinte på oss og det var ca -4 i lufta, med andre ord lå alt til rette både for turgåing og naturfotografering. Men da jeg fant mitt første motiv oppstod et problem… Minnekortet satt ikke i – som det jo helst bør om man skal ha særlig nytte av et digitalkamera. Sinte voksenord ble ytret, mens “noen andre” pekte og lo hånlig. Heldigvis er turgruppa et tilgivende miljø å være del av, så jeg hørte nesten ingenting mer om det gjenglemte minnekortet.
Anne hadde hatt en tøff fredagskveld på byen, så vi gikk i rolig tempo oppover den seige stigninga mot Liaåsen. Vi fulgte samme løype som vi gikk 17. mai, et fredelig og bortgjemt sted uten særlig mange andre mennesker å se. En del fine fotomotiver dukker opp underveis, og Ellen knipset “diskret” med mobilkameraet sitt. Nesten ingen ord om minnekort kunne høres gjennom skogen.
På toppen rastet vi på en provisorisk benk i nærheten av det gamle vindhullet vårt. Hele gruppa hadde med matpakker av varierende kvalitet. Muligheter for å ta fine bilder ble bare så vidt nevnt, hadde man bare hatt minnekort i kameraet…
Strømløs turglede
Tid: ca 4 timer
Lengde: ca 10 km
Til tross for at planlegginga gikk i vasken forrige gang jeg skulle sette opp et spor på GPSen (dvs. sporet ble satt opp, men Ellen bestemte at vi skulle gå et annet sted) hadde jeg fått lov å prøve igjen. En tur fra parkeringa og opp mot Rønningen, vestover mot Svartvatnet, ned til Loglovatnet og så litt hit og dit tilbake til bilene ble satt opp, og alle var fornøyd. Men etter noen minutters gange kom mytteritendensene tilbake. Nye forslag til løypevalg ble fremlagt, men avvist av resten av Anne og meg. Dermed ble det rett til Rønningen som planlagt.
Gjengen er happy med løypevalget
"Unnskyld, du har noe i barten"
Vi ankom hytta 10 min før den åpnet, men tok oss tid til å vente for å få handlet niste. Heldigvis hadde de også hundevafler liggende klar, så de firbeinte fikk noe å kose seg med. Etter pausen tok jeg opp GPSen for å sjekke ruta videre, men da hadde batteriene dødd i kulda. Til og med reservebatteriene var tomme, dermed ble den en avkortet logg. Damene hånte de kuldefølsomme batteriene mine, men fikk smake egen medisin da Ellens mobil gikk tom for strøm. Min mobil hadde imidlertid strøm, så vi brukte OpenStreetMap på telefonen for å finne ut omtrentlig hvor vi var.
Været var bra, men litt overskyet, og det hadde kommet et lag lett og fin nysnø på bakken. Stedvis var det isete, så vi måtte trå forsiktig, til tider hørtes hyl og stønn da én eller flere i turgruppa mista bakkekontakten midlertidig. Men vi kom oss alle ned i god behold slik at vi kan nyte nye turer i vinterlandskap.
Anale problemer
I starten av forrige uke hadde Rambo trøbbel med magen. Han ble grisete i pelsen og måtte vaskes flere ganger der bak. Uti uka begynte han å bli rød og litt hoven, og vi regnet med at all vaskingen hadde gjort huden sår. Dyrlegebesøk ble vurdert, men på fredag så det ut som fargen hadde lysnet og problemet ville forsvinne av seg selv. Lørdag ettermiddag ble det likevel forverring, det var tydelig betent og han hadde vondt når vi var borti i nærheten av området.
Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap. Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.
“Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter” ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.
Rumpesyk puddel har valgt soveplass først
Mandag ble det “far og sønn”-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på “sykt barn”-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med “Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på”-klaging falt han imidlertid til ro.
Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!