Grynning og grynting
Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer
Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.
Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.
Snøhatter på gjerdet
Gutta leker/løper frem og tilbake på stien
Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke “deilig, frisk” snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.
Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…
Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t
Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.
Isen brytes av broa
Skøytelek i Duedalen
Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 
Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.
Søndagstur til Estenstadhytta
Tid: 2 t 16 min
Lengde: 6,7 km
Siden agilitytreningene i vinter foregår på søndager kl 16 rekker vi vanligvis ikke så lang tur før middagen må fortæres. Men vi prøver å få til en liten runde likevel. I dag gikk vi til Estenstadhytta hvor vi koste oss med kanelbolle og kaffe. Vi var slett ikke alene i marka, både skiløpere og familier med barnevogn hadde tatt turen ut i det kalde godværet.
Å si “godværet” er egentlig i overkant optimistisk, for akkurat nå er jeg fryktelig lei av hele vinteren. Ønsker meg sol, varme, turer på myke stier i shorts, og bading i dammene. Men det er enda lenge til… 
På vei ned fra hytta traff vi Madlen sammen med kollegaer. Hennes første tur i Estenstadmarka visstnok, gratulerer med jomfruturen
Rambo prøver å la vær å skjelve
Trøtt av føning og frisering
Etter kanelbollerasten var jeg blitt såpass kald at å gå i bare nedoverbakker egentlig ikke skapte nok varme. Det var derfor ekstra godt å komme seg i bilen i dag, og omsider i godstolen med et pledd.
Etter middag fikk Rambo gjennomgå i dusjen, ble behørlig fønt og børstet, og til slutt klippet på knollen. Det var nok på høy tid, men balansen mellom nok pels til å tåle kulda, og lite nok pels til å holdes flokefri er tricky når det er så kaldt. Vanskelig å kjøre full manke når vi skal herje i hestemøkk og sand en gang i uka
Sommer snart? Bra, da sier vi det sånn!
Bytur langs Ilabekken (med dødsangst)
Lengde: 8,9 km
Tid: 3 t
I dag holdt jeg på å dø. Minst to ganger. La meg fortelle fra begynnelsen… Turgruppa møttes på parkeringsplassen i Hesthagen. Der satte vi igjen to biler, og ble med i Ellens Golf for å kjøre opp til Byåsen. Planen var å gå langs den nyåpnede Ilabekken ned til Ilsvikøra. Det vi ikke visste var at denne opplevelsen kunne komme til å koste oss livet.
Ellen tok turen over Leütenhaven på glattisen, og heisann, i lyskrysset var det visst en bil som stod og ventet på grønt. Bremser ble aktivert, men Golfen skled som Bambi nedover mot krysset – og den ventende bilen. En liten puddel så livet (bestående av tilsvarende deler snusing og tissing) passere i revy, og hvem vet, kanskje kom det en skvett i eierens bukser også? I livets siste sekunder la Gud (eller var det Ellen?) en hånd på rattet og dreide bilen mot en snøhaug hvor det var bedre feste, og bilen stanset opp. Jeg løsnet omfavnelsen på Rambo (slik at han kunne puste igjen) og konstanterte at jeg fremdeles var i live.
Bilen som nesten ble kista mi
Auda, et gjerde
Resten av turen oppover prøvde hundene, Anne og jeg å få tilbake hvilepulsen. Ellen lot til å være upåvirket, eller som hun selv forklarte situasjonen: “Næsj, herre har æ da gjort før!” Betryggende… Vel oppe skulle vi rygge bilen på plass og ta beina fatt (sikkert tryggere det), men huffsann, der var det visst et tregjerde bak bilen! *BANG* Sjåføren kontrollerte skaden, og karakteriserte det 40 cm brede merket med ubekymret tone: “Næsj, herre vises jo næsten itj”. Til alt hell stod gjerdet enda…
Spaserturen gikk ned langs bekken og til Ilsvikøra. Vi tråkket noen runder i nabolaget, kommenterte de søte trehusene – og kontrasten til de stygge betongkolossene som ligger rundt på alle kanter. Butikkvirksomheten i området så ut til å ha floppet, på vindu etter vindu hang det bannere med “Næringslokaler til leie”. Men dykkerne trivdes og flere steder ble latexkledde, middelaldrende menn observert vaglende i retning fjorden.
Trapp med mange trinn
Gyldent i Høyskoleparken
Videre gikk vi mot Ila kirke, via Marinen og til Bakklandet, hvor vi rastet med kaffe og muffins på Dromedar. Til å ha et såpass lemfeldig forhold til liv og eiendom er Ellen veldig nøye på hvordan cappuccino skal serveres. Nevner det bare…
Siden vi tross alt overlevde får jeg vel si at det var en fin tur. Været var bra, men litt hustrig nede langs fjorden. Fikk testa nyobjektivet en del, og konkluderer med at det svakeste leddet sannsynligvis er fotografen… Note to self: husk å sjekke innstillingene først!
Til Sponhuset og Ringve
Lengde: 9,6 km
Tid: 3 t
I dag som i går var jeg oppe kl 0930 for å bli med ut på tur i det fine vinterværet. Møtte opp på Bromstad kl 11 og gikk sammen med Ellen og Zorro mot Leangen. På veien passerte vi gjennom en undergang som var sterkt oversvømmet og tilfrosset, og nedi isen hadde ei handlevogn nesten forsvunnet. En glimrende anledning til å endelig få bruke nykameraet utendørs, minnekort hadde jeg også med!
Tykt lag med is dekker bakken
Rambo nyter livet i sola
Turen videre gikk til Sponhuset hvor vi nøt vafler, kaffe og noen dråper iskald Solo på en benk. Å sitte stille utendørs minnet oss fort på at det fremdeles var noen dager til sommeren. -2 kan være kaldt nok hvis man legger til vind.
Etter en rask pause gikk vi videre mot Ringve Museum. Ellen “foreslo” en snarvei over et snødekket jorde og jeg aksepterte/underkastet meg. Etter å ha gått skoene fulle av snø noen minutter fant vi en hardtråkket sti. Dessverre gikk den noe på tvers av retningen “vi” hadde pekt ut mot Ringves porter, så vi labbet igjen ut i snøen. Og gjett hva vi fant da vi kom frem til porten. Stien! Men men, vi sparte sikkert et par viktige minutter – som jeg så kunne bruke på å tømme snø fra skoene. Vel verdt det!
Ellen syntes det var veldig fint på Ringve, men jeg ville avvente dommen til plantene faktisk var i live. En plakat reklamerte for et “hermetroll” vi måtte besøke, men skuffelsen var enorm da trollet viste seg å ikke være mer enn et par oppmurte steiner og en mikrofon bak et rustent gitter. Ikke hermet det heller…
Minneløs tur til Liaåsen
Lengde: 11,4 km
Tid: 4 t 15 min
Fra en hemmelig lokasjon i utkanten av Estenstadmarka tok turgruppa av mot Liaåsen. Jeg hadde pakket med meg mitt nye Nikon D5000 (med Nikkor 35mm/1.8) og tenkte å dagslysinnvie det i løpet av turen. Sola skinte på oss og det var ca -4 i lufta, med andre ord lå alt til rette både for turgåing og naturfotografering. Men da jeg fant mitt første motiv oppstod et problem… Minnekortet satt ikke i – som det jo helst bør om man skal ha særlig nytte av et digitalkamera. Sinte voksenord ble ytret, mens “noen andre” pekte og lo hånlig. Heldigvis er turgruppa et tilgivende miljø å være del av, så jeg hørte nesten ingenting mer om det gjenglemte minnekortet.
Anne hadde hatt en tøff fredagskveld på byen, så vi gikk i rolig tempo oppover den seige stigninga mot Liaåsen. Vi fulgte samme løype som vi gikk 17. mai, et fredelig og bortgjemt sted uten særlig mange andre mennesker å se. En del fine fotomotiver dukker opp underveis, og Ellen knipset “diskret” med mobilkameraet sitt. Nesten ingen ord om minnekort kunne høres gjennom skogen.
På toppen rastet vi på en provisorisk benk i nærheten av det gamle vindhullet vårt. Hele gruppa hadde med matpakker av varierende kvalitet. Muligheter for å ta fine bilder ble bare så vidt nevnt, hadde man bare hatt minnekort i kameraet…
