Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.

Middelalderbro i sikte!

Forlatt festning

Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…

På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.

Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.

Kapellet - Grønlia - Kobberdammen

Previous

Viewing images 1-10 of 10

Next

Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!

Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.

Det stekes

Første vellykkede jern

Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…

Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.

Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)

Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!

Vaffeltur Ringvål - Bjørkhylla

Previous

Viewing images 1-18 of 18

Next

Ved Tømmerholtdammen slo vi leir og fyrte opp grillen. Dessverre var det ganske mye søppel i området, men vi var greie og samlet opp etter både oss selv og alle andre. Det ligger tross alt en svær søppelcontainer bare noen få meter oppi veien.

Ingen har fått ketchup

Nydelige grillomgivelser

Medlemmene i turgruppa hadde sine klart definerte ansvarsområder. Ellen skulle for eksempel ta med ketchup, noe hadde hun glemt. Men vi var greie og snakket ikke så mye om det. Det er menneskelig å feile. Ingen dør vel av at ketchup (tross alt bare det viktigste tilbehøret som finnes til grillpølse) manglet. Neida, vi tok det med godt mot og tygde i oss pølser med brød – tørt. Den som bare hadde hatt noe å krydre smaken med. Som for eksempel ketchup. Men nei, det hadde vi altså ikke. Vel vel, nok om ketchup-sviket.

Mens de tobeinte spiste pølser (uten ketchup) slappet de firbeinte av i skogkanten, og alle falt til ro etterhvert. Sola stekte, og jeg tror faktisk jeg er blitt bittelitt brent i nakken. Bente hadde med Snickers til forrett og dessert. Nøtter er sunt!

Nøtteliten

Få vann for faen!

Apopos nøtter. Ellen oppdaget to ekorn som lekte/slåss/hadde seg i trærne da hun gikk for å.. ta en titt i skogen.. Jeg prøvde å ta noen bilder, men det var vanskelig å komme nært nok. Det var morsomt å høre på lydene de lagde, for det var mye lyd i de små kroppene. I morgen håper jeg posten går som normalt slik at jeg kan få ny-linsa mi med langt mer zoom enn den jeg brukte i dag.

Etter en kort tur hjemom for å fylle på med mere påskesnop gikk turen til agilitybanen. Og for første gang gikk Rambo en korrekt venstreslalom uten støttekontakt! Hurra! Tidligere i uka sakket han også farta på vei ned til feltet, men de unotene var borte nå. God fart og pangstopp på feltet. Kjenner at det blir gøy i år! AGILITYYY!

Klumpete puddel

I rekkefølge: vår, vinter, vår og vinter. Våren kommer og våren går altså. Uka og helga har bidratt med mye dårlig vær, som f.eks. snø, slaps, regn, mer snø, enda bløtere slaps, sørpe, regn i sørpe, sørpe med slaps og mer regn.

Likevel har vi vært ute og gått. Trosset naturen kan man nesten si, for tidvis har det virkelig ikke vært innbydende å bevege seg ute. Lørdag våknet jeg til 30 cm nysnø på terrassen. Det var heldigvis oppholdsvær akkurat da, så vi (Elisabeth, Ellen og jeg) kom oss en tur til Estenstadhytta for å gnafse kanelboller.

GPS-batteriene døde på hytta, men vi gikk vel omtrent 12 km tur/retur. Vi holdt oss stort sett langs brøytede stier og tråkkede veier, men da vi var kommet nesten ned igjen fikk Rambo lov å springe i løssnøen noen minutter. Resultatet kan skues på bildet.

Det snør

Søndag møttes den samme gjengen, pluss Bente, på Gløshaugen for å ta en byvandring. Været var variabelt for å si det forsiktig, med ymse slag kald og våt nedbør.

Vi gikk ned på Øya, rundt Ila kirke, via Suhmhuset for å fylle energilagrene, og tilbake via Festningen. Bente fikk dessverre ikke mye matro på vaffelstoppet, da hundene hadde urfremføring av sitt nye stykke «Et bjeffehjem». Ellen har utfyllende kritikk og publikums dom.

Rambo fikk/måtte gå i kjeledressen i dag. Ikke akkurat favorittplagget, men når man insisterer på å fryse støtt og stadig så blir det sånn. Han holdt seg iallfall tørr innenfor.

Søndagsturen ble omtrent 9 km (og 3 timer).

Våren kommer og går. Noen dager er det varmt og snøen smelter, andre dager kommer det mere snø… Lørdag gikk vi en rolig runde i Bymarka med Anne og Ellen (7,1 km), mens søndag ble det litt heftigere da Bente skulle vise vei Ellen og meg til tårnet på Solemsvåttan (9,4 km).

Det er vanskelig å beregne nødvendig tøymengde for tiden. Lørdagen ble det for varmt, så søndagen lot jeg genseren ligge igjen hjemme. Og tror du jammen ikke det også ble for varmt. Siden det var utelukket å gå naken til skogs måtte jeg bare finne meg i å dampe i vei under jakka. «Heldigvis» ble det straks kjøligere da vi sluttet å gå i oppoverbakke – og jeg fikk kjølt meg skikkelig ned. Godt at ullundertøy er tilgivende og holder på varmen selv om det blir klamt.

Prøvde meg på to frihåndspanoramaer, et på vei opp stien og et annet i tårnet. Tårnbildet lot seg ikke sy sammen skikkelig, får ta med stativ til sommeren og prøve igjen. Det andre ble ikke så verst.

Rambo gjør iblant utfall mot andre hunder (spesielt større hunder) i form av knurring og hugg. Han er nervøs og tenker nok at angrep er det beste forsvar. Oppførselen plager meg veldig, og jeg er bekymret for hvordan disse nye taktene vil utvikle seg på og rundt agilitybanen. Har prøvd å lokke han vekk i passeringssituasjoner før, men det har ikke funket så bra. Han gjør sine små utfall og kommer tilbake for å få godbiter. «Var jeg ikke flink? Jeg jaga den slemme hunden!» Nå skal jeg bli strengere og ta styringa for hvordan vi passerer. Samtidig gleder jeg meg til treningssesongen kommer igang igjen. Forhåpentligvis vil det å være sammen med andre snille hunder få han til å innse at verden ikke er så skummel.

Fra Vådan via Storfurua

Previous

Viewing images 1-4 of 4

Next

Tur til Solemsvåttan

Previous

Viewing images 1-8 of 8

Next

Det har blitt mye turgåing i helga. Starta fredag med tur til Rønningen, lørdag gikk vi til Estenstadhytta, og søndag ble det en runde rundt i byen. Totalt har vi tuslet 28,4 km på de tre dagene.

Med på to av turene var Vito (labrador) og Irene (menneske). Rambo ville veldig gjerne ha juling av Vito, men labradoren var heldigvis tilhenger av problemløsning gjennom ikke-vold. Rambo har begynt tro at han er nødt å leve opp til sin navnebrors rykte, men det han ikke har fått med seg er at Rambo senior hadde maskingevær, kniv og pil og bue med sprengladninger. Ikke bittesmå huggtenner, krusete hår og pipestemme.

Tok et nytt frihåndspanorama, denne gangen på Marinen. Greit resultat, men en liten knekk i brua og stien.

Mye snø har forsvunnet nå, bare et tynt islag ligger igjen på plenen. I dag hadde jeg en god vårfølelse, og har så inderlig lyst til å få grønt gress. Kan vi ikke bare bli enige om at vinteren er over nå?

Vårlig bytur

Previous

Viewing images 1-5 of 5

Next

Fredag

Lørdag

Søndag

Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min

I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.

Nitro blir litt småsprø av snøen

Hihihi!

På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.

Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.

Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.

På nye veier til Rønningen

Previous

Viewing images 1-36 of 40

Next

Det ble 4,5 km og ca halvannen times tur.

Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!

Psssst... Jeg tror vi kan greie å stikke av herfra

Grillbål

Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).

I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…

Lokale indianere (og øyelege) påkalles

Godt i påsan!

Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.

Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.

Grilling ved Skjelbreia

Previous

Viewing images 1-27 of 27

Next

Jippi, endelig mildere temperatur! Bare -5 grader i dag, ganske stor forskjell fra -15 for et par dager siden. Yr.no varsler stabil temp fremover, det betyr at det faktisk er mulig å være ute i behagelig vintervær.

I dag gikk turen fra Othilienborg til Estenstadmarka. Bentes lillebaby Lissi fikk være med, tidvis på fire føtter, men i hovedsak som passasjer i ryggsekken til matmor. Hun satt behagelig innpakket i sitteunderlag og pledd og så ut til å nyte turen Resten av turgruppa var også i godt humør og vandret taktfast mot Estenstadhytta. Munter pludring kunne høres både foran og bak i kortesjen, blant temaene kan nevnes både (ekstraordinære) skostørrelser og (fallskjerm)underbukser.

Vi satser livet på isen

Lissi reiser på billigste klasse

Etter forsiktige protester gikk jeg med på å bevege meg ut på en islagt Estenstaddam. Resten av turgruppa insisterte på at det var trygt, til tross for referanser til skumle filmer hvor et iskaldt lik såvidt skimtes gjennom det man (les: liket) trodde var sikker is. Vi kom oss heldigvis tørrskodde over alle sammen.

På hytta nøt vi diverse niste, noen hadde medbrakt, andre ble påspandert av hyggelige turvenner, takk Bente Hundene ventet med varierende grad av tålmodighet på at vi skulle bli ferdige, Rambo holdt seg varm  innpakket i dekken og genser. Til tross for at temperaturen ikke var så ille ble vi småfrosne av å sitte stille, så da maten var fortært var vi raskt på beina igjen.

Turen hjemover gikk langs større stier, akkompagnert av skadefro latter fra turgruppas primus motor. Ingenting er bedre enn å kunne le av andres ulykke, eller hva?

Lengde: 9.5 km
Tid: 3 t 40 min

I dag gikk turgruppa på uutforskede veier til Liaåsen. Elisabeth viste frem en ny sti, og selv om skumle skilt truet med anmeldelse (og påfølgende traumer) kom vi oss av gårde. Den første etappen var temmelig bratt, og etter ca tre minutter var det tid for første avkledningspause. Det var tydeligvis mer enn nok å bare ha ei tynn ulltrøye under jakka, så genseren ble plassert i sekken.

Vi kom raskt opp til toppen av Liaåsen, og begynte å lete etter et egnet sted å fyre opp medbrakt pølsegrill. Vinden var kald, så vi måtte finne et sted som både var i ly og i sola. I tillegg ville jeg ha utsikt slik at jeg kunne leke med kameraet. Det ble til at utsikten ble skrotet til fordel for et flott åpent stykke snøkledd mark. Resten av Liaåsen er såpass igjengrodd at det var vanskelig å finne mer enn små gløtt mot Jonsvannet.

Grilling underveis

Selvrullede snøballer

Etter en runde om Lomtjønna slo vi oss ned like i utkanten av stien. En sitteplass ble rigget vha. tråkking og granbar. Ellen fant ut at de nye gamasjene fungerte bedre om de var festet til skoen, heller enn rullet oppover leggen i en stor knute. Man lærer så lenge man lever. Grillen ble fyr på av to iherdige pølsespisere, mens gamasjeieren fungerte som puddel-i-jakka-varmer. Ikke mer enn 3-5 minutter etter at grillen var (over)tent ble pølsene desperat kastet i flammene. Her gjaldt det å spise mens skrotten var varm!

Da tre raske pølser var fortært begynte jeg slukkeprosedyren ved å kaste en stor hånd snø i grillen. Den andre pølsespiseren hylte ut et forskrekket «Neeeeeei!». Vi iverksatte strakstiltak, men dessertpølsa ble ikke hva den kunne blitt… Ja, det røk av den i kulda, men den så ikke stort mer grilla ut enn da den kom fra plastpakken. «Noen» bestiller nok ferdigpizza i kveld.

Vi ryddet opp grillrestene og fortsatte nedstigningen. Vinden hadde gjort sitt til at alle tre (pluss et par hunder) var nokså kalde og lenget etter å bevege seg. Vi valgte en litt annen vei ned enn vi hadde gått opp, og sparte omtrent 20 meter på det. Vi kaster da ikke bort tida!

Vel hjemme har jeg herjet med å sette sammen panoramabildet, og selv om jeg er ganske fornøyd med teknikken jeg lærte for å maskere ut stativet sliter jeg enda med at min egen skygge er veldig fremtredende. Neste gang skal jeg prøve å fikse det også

2010-11-20 Grille- og panoramatur til Liaåsen