Tur i Estenstadmarka med lille lakris
Tid: 3 t 40 min
Lengde: 6,3 km
I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.
Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke “rope på elgen”) , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.
Naptime
Deilig å sove i skogen
Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.
Den frivillige. Se så glad.
Dette som menes med backpacking?
Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 
Til topps på Våttakammen
Tid: 4 timer
Lengde: 9,2 km
Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var “sykmeldt”. Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.
Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også
Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.
Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor “noen” av hundene tok et “frivillig” assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber 
Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.
Vår i Estenstadmarka
Lengde: 10.2 km
Tid: 4 t 15 min
Mens snøen har vært på tilbakegang i “lavlandet” den siste måneden ligger det fremdeles en del igjen i marka. Men stiene begynner å bli fine, og inni skogen er det mye bart. I dag gikk turgruppa fra Othilienborg i retning Estenstadmarka. Vi gikk mest på småstier og holdt oss dermed unna de mest folkerike områdene. Hundene koste seg og hoppet og sprang på myk skogbunn. Vi svingte innom den fineste delen av marka, hvor trærne står spredt og bakken er flat og vanligvis lysegrønn av mose. Litt kaldt ennå, men det er godt å vite at sommeren snart er tilbake. Da blir det fint å ligge i mosen og bare nyte livet.
Godt med tørr skogbunn
Ferske skudd
Etter en liten pustepause på ei rot gikk vi videre mot Estenstadhytta. Vi begynte å bli sultne og tørste, og gledet oss til å kjøpe noe godt for å få tilbake energien. Men til vår enorme skuffelse var hytta stengt! Stengt! På en super turdag! Makan! Noen har misforstått hva turgåerne vil ha… :/ Vi “nøt” en benk mens vi tutret over hvor dårlig gjort det var å nekte oss kaffe og sukkerholdig mat i en sådan tid, og begynte slappe på tilbaketuren.
Veivalget ble diskutert og “korteste vei” fremmet som forslag gjentatte ganger (av flere enn meg – tror jeg). Det er slitsomt å gå når man har lavt blodsukker, men vi kom oss nå ned igjen. Vel fremme måtte jeg ta en akutt-Pepsi Max for å gjenopprettet væskebalansen, deretter ble det hamstret sjokolade på den lokale Brustadbua. Det er sant; man kjøper mer snop når man er sulten
Estenstadmarka og Ladestien
Lørdag
Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min
Lørdag gikk vi den etter hvert vanlige løypa fra trafoen mot Estenstadmarka. Været er begynt å bli mildere, og vårfølelsen kommer så smått sigende. Rambo og Zorro fikk løpe fritt på stien og storkoste seg som bare to små bestevennhunder kan.
Lyst og fint på stien
Spor etter småkryp
Fra Tomsetmyra gikk vi veien opp til hytta. Vi var visst tidlig ute, for det var nesten ingen andre å se på turen opp. Etter en liten kaffepause begynte imidlertid tilstrømningen, og akebrett og småttiser med snørrstriper begynte å fylle hytteveien.
Da vi kom ned på myra igjen valgte vi en alternativ rute tilbake, over en haug og inn i et flott furuskogområde. På sommeren pleier det å være heldekket av kraftig grønn mose, et nydelig skue. For tiden var det hvitt, men likevel trivelig. Ellen var tålmodig slik at jeg fikk lekt med fotoapparatet også. Det skarpe lyset er fremdeles utfordrende, men nå eksponerer jeg heller ekstra og finjusterer lysbalansen hjemme.
Ferske skudd
Furu
Søndag
Lengde: 7,3 km
Tid: 3 t
Søndag ble det en rolig tur langs Ladestien. Vi startet fra Leangen gård og denne dagen var også Anne, Lita og Ozzy (the prince of darkness) med. Ikke så mange å se på stien, kanskje folk var redd det skulle være glatt eller vått. Vi gikk gjennom småskogene slik at hundene fikk lekt seg. Mange rare lukter å undersøke når det er vått.
Litt is i fontena
Tuppen og Lillemor
På Sponhuset tok vi kaffepause med noe attåt. Noen spiste kanelbolle, andre spiste rømme med vaffel. Selv tok jeg vaffel med en beskjeden porsjon jordbærsyltetøy. Nam nam! Tror det smaker ekstra godt med vafler når man har gått langt for å spise dem.
På ettermiddagen ble det agilitytrening i ridehuset på Hårstad. Ellen stakk innom for å titte/skravle og fikk æren av å være crew for Team Rambo. Hun hentet og varmet opp hund før jeg skulle på banen, og gikk ned og plasserte i bilen etterpå. Tusen takk, Ellen, det var kjempegodt å få hele treninga tilrettelagt. Du er herved ansatt!
Grynning og grynting
Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer
Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.
Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.
Snøhatter på gjerdet
Gutta leker/løper frem og tilbake på stien
Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke “deilig, frisk” snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.
Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…
Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t
Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.
Isen brytes av broa
Skøytelek i Duedalen
Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall
Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.