Sponset produkttest av Case-Mate TORQUE
For omtrent en uke siden mottok jeg pakken fra MyTrendyPhone, butikken som har spurt meg om jeg ville teste et av produktene deres. Blant utvalget av HTC-tilbehør valgte jeg et beskyttelsesdeksel, Case-Mate TORQUE som passer til min kjære Desire, og nå har jeg altså brukte det en stund og føler jeg kan beskrive inntrykket.
Nettsiden er tvetydig på om produktet er støpt av silikon eller gummi, men førsteinntrykket var at det var fryktelig glatt å holde i. En runde med såpe og vann hjalp litt, og sammen med slitasjen fra en ukes tukling føles det nå mye bedre i hånda.
Jeg satte også på skjermfilmen som fulgte med. Instruksen sa at man skulle løsne limsiden vha. den lille tapefliken som var påmontert, og begynne å feste nedenfra og opp. Det viste seg imidlertid å være feil, og siden skjermglasset er ørlite forskjellig utformet i topp og bunn måtte jeg pelle den av og prøve på nytt. I prosessen fikk jeg rusk imellom… Når man bruker telefonen i sterkt lys kan man også se regnbuefargede refleksjoner, som om det var olje på skjermen.
Dekselet passer fint til telefonen og har åpninger for USB, mic, jack, kamera m/LED og høyttaler. Alle hull er pent/OK laget og passer der de skal være. Kanten foran er litt høy og kommer i veien når jeg skal berøre ytterpunktene på skjermen, eller tørke skjermfettflekker mot et buksebein eller med en klut. Den har ikke mønster og er ikke like pen som baksida. Jeg liker det dekklignende mønsteret, med unntak av at produsenten har satt navnet sitt opp langs hele “ryggen” på telefonen. Litt diskresjon hadde gjort seg.
Rusk og støv setter seg etterhvert på dekselet, og gnir man det mot et plagg tar det med seg støvet. Det går greit nok å børste av, men på forsiden av telefonen, hvor gummien/silikonen er slett, ser dekselet grått ut, heller enn fristende blanksort. Hjørnene får mer berøring enn andre flater og er blankpolerte. Kanskje hadde det vært pent å bruke det prikkete mønsteret der. Rundt siden av dekselet er det en stygg kant som stammer fra støpinga. Igjen kunne litt mønstring vært bra.
Forøvrig gjør dekselet det det er ment å gjøre. Desire’n føles sikrere mot riper, støt og duskregn, og skjermfilmen har ikke forandret berøringsfølsomheten så vidt jeg kan kjenne. Telefonen kan legges på begge sider uten at knapper eller telefonkroppen møter bordet, og fordi dekselet er litt “seigt” blir den liggende i ro. Kjekt når man legger den fra seg i bilen f. eks.
Konklusjon: Gjør jobben, pen bakside, men mer vekt kunne vært lagt på forsidedetaljene.
Et avsluttende tips til MyTrendyPhone: produktbeskrivelsene på nettsiden ser ut som de er skrevet/oversatt av en 6-åring. Gjør en god jobb med oversettelsen, eller la de stå uoversatt.
Denne bloggposten er betalt for av MyTrendyPhone, ved at jeg har mottatt (til odel og eie) et produkt, mot at jeg skrev et review som innholdt lenker tilbake til dem. Meningene er mine egne.
Rosablogger? Jeg?
Rosabloggerne skriver som regel en hel del om klær, sminke, festing, hårprodukter osv. De meste populære, f.eks. Voe, har store tilhengerskarer og er derfor blitt populære kanaler for reklame og produkttester/-plasseringer fra bedrifter som satser på fjortismarkedet.
I løpet av ferien fikk jeg mitt første tilbud om å skrive en produkttest, og jeg måtte tenke meg om et par ganger før jeg kunne besvare e-posten. Det kunne bli vanskelig å skille “redaksjonell omtale” fra “kjøpt spalteplass”, og hvor mye lar man seg egentlig påvirke i positiv eller negativ retning når man tar et slikt oppdrag? “Lurer jeg vennene mine?”, “Får jeg flere oppdrag om jeg er (falskt) positiv?”, “Blir jeg mer negativ fordi jeg prøver å ikke være overpositiv?” osv…
Etter litt betenkningstid valgte jeg å takke ja. Det ville bli en interessant erfaring, og avtalen var ganske enkel. Jeg ville motta et produkt for å teste, og det ble mitt til odel og eie etterpå. Til gjengjeld ønsket bedriften lenke til websiden sin. Et knippe produkter ble foreslått av dem, men ingen jeg ville kjøpt på eget initiativ. En test av noe jeg i utgangspunktet ikke har interesse for ville føles kunstig, derfor foreslo jeg et annet (i samme prisklasse) som jeg faktisk har lett etter. Det var greit, så nå er det på vei i posten.
Test følger når det er mottatt og utprøvd. Jeg skal bestrebe å skrive ærlig, om jeg blir fornøyd eller ei 
Usability week – billettautomaten
Som nevnt tidligere har vi hatt en frustrerende opplevelse med billettautomaten til undergrunnen i London. Derfor filmet vi Tone da hun skulle kjøpe billett for første gang.
Oppgaven høres enkel ut, men se og le!
Soveroms-TV. Ledningsfritt.
Ingen ledninger!
Onsdag var Trine og jeg på shoppingrunde og kjøpe en 32″ Sony LCD til soverommet. Men kanalutvalget har vært magert siden det fantes verken strøm eller kabel-TV-uttak på veggen TVen ble montert. Jeg hadde ikke lyst å ha så mange ledninger på kryss og tvers av rommet, så idéen var å hente alt gjennom veggen fra stua. Stue-TVen står nemlig rett på andre siden, og der er også alt annet av elektronikk koblet opp.
Siden ny-TVen er montert høyt oppe på veggen (for å oppnå behagelig innsynsvinkel fra ryggliggende stilling), og kontakter/elektronikk er i gulvhøyde på stua, ble løsningen å føre ledningene oppover inni veggen, via to relativt store hull boret til anledningen. På stua er hullet i gulvhøyde bak TV-seksjonen, mens det på soverommet er skjult bak TVen. Strøm, kabel-TV og bilde+lyd fra PC er alt som trengs. Da kan vi se både TV, DVDer, og PC rett fra senga. Nice!
Tips om du tenker å gjøre det samme:
Sjekk at veggen ikke er full av seig isolasjon, pass på så du ikke skader skjulte strøm/vannrør, og husk å bore begge hullene innenfor samme hulrom i reisverket. Synd om de havner på hver sin side av en bjelke…
Uttaket bak TVen på soverommet
Ledningsbunten har funnet veien til stua
Trådløs lyd – done right
Spotify
Spotify er kjekt! Spesielt når man kan nyte favorittmusikken på stuehøyttalerne i stedet for de puslete laptophøyttalerne. Eller på Creative-settet med fire fislelydbokser og en bitteliten sub som prøver å drukne diskanten i pløsen bass…
Jeg er på ingen måte audiofil. Joda, jeg hører forskjell på en god og en dårlig MP3, men jeg bruker ikke penger på gullkabler, superhøyttalere eller lydisolert rom. Ei heller hører jeg spesielt mye musikk, og hva som er hot på Platekompaniet er langt utenfor min interesse. Men i blant er det fint å nyte god lyd og da har jeg funnet den perfekte løsningen. For meg iallfall.
Lydkilden er en PC/Mac med Spotify. Har man lyst kan man selvsagt spille egne CDer og MP3er også, men det hopper jeg over akkurat nå.
AirPort Express
Anlegget består av en Onkyo altmuligforsterker med et sett råbillige Radionette-høyttalere som gutta på HiFi-klubben sikkert ville felt tårer over (eller rasert i vilt sinne). Bruk det du har.
Så langt et ganske ordinært oppsett, men det er nå magien kommer. De fleste ville bare flytta laptopen bort til anlegget og kobla det hele sammen med en jack/phono-kabel. Men hvorfor være hulemann når man kan kjøre full hitech-pakke?
Første steg mot frelse er å skaffe seg en AirPort Express. Denne magiske dingsen fra alle hvite elektronikkprodukters mor (Apple) plugges rett i veggen og fungerer som en trådløs basestasjon. Den er i stand til så mangt, men akkurat nå er vi bare interessert i én funksjon: muligheten til å overføre lyd. Plugg AirPort’en i en stikkontakt i nærheten av anlegget, og strekk en ledning fra jack-utgangen til valgfri inngang på stereoen din. Deretter kjører du veiviseren for det trådløse oppsettet. Har du trådløsnett fra før kan den huke seg på, hvis ikke ordner den et for deg.
Airfoil
Når elektronikken er på plass, mangler bare én ting: å frakte lyden trådløst fra datamaskina, via AirPort’en til anlegget. Apple hadde nok tenkt at det skulle skje via iTunes, men min lydkilde er altså Spotify. Heldigvis har noen smarte amøber laget Airfoil.
Programmet (som finnes til både Mac og Windows) finner automatisk ut hvilke lydkilder som er aktive på datamaskina, og hvilke basestasjoner lyden kan sendes til. Ved to knappetrykk er showet i gang og musikken kan runge i stua. Resten av lyden fra maskina får man i de innebygde høyttalerne, slik at festen ikke skjemmes av Facebook-pling og annet fjas. Får du lyst å se en YouTube-snutt kan du gjøre det også uten å plage andre.
Dermed strømmer godlyden fra Spotify til stuehøyttalerne på magisk vis. Ingen kabler rundt data’n og den slipper å stå langt der borte i hylla. Da gjenstår det bare å lene seg tilbake og nyte musikken!