Vi kjørte avgårde på søndagskvelden og startet første treningsøkt mandag. Jeg hadde pådratt meg en fin-fin forkjølelse på flyet til/fra Theas barndåp i Oslo (hvor jeg var fadder), og gjorde mitt beste for å fungere bak sviende øyne, nysing, snørring og skallebank.

Første dag trente vi med Mija, i coachingstil. Vi prøvde ut momenter og fikk kommentarer på hva vi kunne forbedre. På kvelden var det et lite foredrag om konkurransepsykologi. Dag to trente vi med Thomas, og også han hadde en teoridel på kvelden.

Jeg har lenge snakket om at jeg føler jeg mangler «grammatikken» i agilityen. Vi prøver oss oftest frem og ser om det funker. Thomas har virkelig tenkt på grammatikken, og jeg ble nesten slått i bakken (i positiv forstand) da han viste frem 40 forskjellige hinderkombinasjoner han trente nyhunden på. Denna gutten har orden i sysakene! Thomas, jeg venter på «den ultimate agilityøvingsboken»!

Prosessen hans fra valp til agilityhund var også veldig interessant, spesielt delen han kalte å «vekke hunden», dvs. få den skikkelig tent på agility, uten å bedrive trening. Bare leke, pirre, gire opp og ha det knallgøy med svært enkle øvelser.

Rambo lader batteriene

Treningsgruppe D

Onsdag begynte forkjølelsen å bli til å leve med. Vi hadde vår andre økt med Mija, hvor vi trente timing og slalomutfordringer. Slalomen er noe Rambo og jeg trenger å bli trygge på, men jeg kan etterhvert trekke meg ganske langt unna uten at han jukser.

Torsdag var det siste økt med Thomas, og det var kanskje denne dagen jeg likte aller best. Han satte en lang bane med både løpestrekk, tette svinger og rørfeller. Jeg delte opp og trente på de forskjellige momentene. Raske vendinger, opphentinger bak hinder og rørene som lokket var både det mest utfordrende og det mest interessante. Rambo «benyttet anledningen» til å søke skygge fra steiksola inni rørene, til stor glede for publikum

Sosialt i samestua

Mer samesosialisme

Fredag var avreisedag med pakking og vasking. Litt vemodig at det hele var over, det føltes som om dagene forsvant veldig raskt. Rambo og jeg er slitne etter mye aktivitet, og jeg rakk også å bli en smule solbrent på knærne. Det eneste området jeg glemte å smøre, naturligvis.

Vi ble kjent med mange nye og hyggelige folk, og har forhåpentligvis plukket med oss nyttig kunnskap. Takk til Gauldal HK for meget velorganisert regi, «mattantorna» for nydelige måltider, instruktørene Thomas og Mija for alle tilbakemeldinger og ikke minst alle deltakerne som gjorde det hele til en flott opplevelse!

Åre-kurs 2011

Previous

Viewing images 1-36 of 59

Next

Oppgaven høres enkel ut. Men se og le!

Etter lunsj måtte jeg komme meg til Heathrow, så jeg stilte meg i en lang kø foran billettautomaten på undergrunnen, rimelig trygg på at denne gangen ville jeg få det til. Men da det ble min tur skiftet skjermen plutselig til «Closed». Forbanna trivelig… Så da var det ut av køen og stille meg bakerst i den neste. Da jeg omsider kom frem til automaten (igjen) valgte jeg enkeltbillett og begynte å søke etter «Heathrow». Fikk fire forskjellige treff, og det var langt fra klart hvilket som var mest riktig. Så da var det tilbake til start og heller bestille en sonebillett. Det gikk heldigvis bra, så jeg kom meg av gårde.

Heathrow er ikke en flyplass etter min smak. Enormt støyete og travel, og med nesten utelukkende dyre restauranter og butikker. Og siden jeg ikke fikk vite hvilken gate jeg skulle til før en halvtime før flyet gikk, måtte jeg oppholde meg i den enorme ventesalen hvor alle andre også satt. Ved gate’en var det heldigvis roligere – bortsett fra damen som ville at jeg skulle svare på «noen få spørsmål» som handlet mest om hva jeg visste om Heathrows mijøtiltak. Det vet jeg til orientering svært lite om.

Summa summarum vil jeg si at Nielsen Norman Group var en aldri så liten skuffelse. Fokuset var mest på folk som visste svært lite om brukbarhet i utgangspunktet – og (web)applikasjoner i det hele tatt. Synd for en ingeniør som vil ha hard core faglig påfyll. Ingen aha-opplevelser eller banebrytende forskning, bare mer av det vi vet fra før. Tror jeg satser på smalere arrangementer i fremtiden.

London var derimot en fin opplevelse, og selskap var bra. Selv om det var begrenset tid til å se og oppleve ting føler jeg vi har fått plass til mye. Men mye gjenstår. Artig med storbyopphold, samtidig er det godt å komme hjem igjen til roligere omgivelser.

Til i kveld hadde Christine reservert bord på Rules, den eldste restauranten i London. Den nyankomne Tone hadde enda ikke kjøpt billett til banen, så vi fikk anledning til å brukerteste den – og filme «prestasjonen». Video kommer på nett når jeg får bedre båndbredde til opplasting.

193 trinn

Rules

Innad i gruppa veksles det på å være bjellesau, og idag tok Christine oss med på en aldri så liten klatretur. 193 trappetrinn i en spiraltrapp over et ukjent antall etasjer. Fikk iallfall trimmet før middagen.

Restauranten var et flott sted i gammel engelsk stil med hvite duker, trepaneler, messingstenger, jakttroféer og matretter fra øverste hylle. En steik og sticky toffee pudding ble satt til livs og begge deler smakte utmerket. Etter å ha gjort opp regninga gikk vi gatelangs tilbake, via Trafalgar Square. Britene liker monumenter, ingen tvil om det.

I morgen er siste dag, og omkring lunsj må jeg begynne å komme meg av gårde. Tenker å ta banen til Paddington og flytoget derfra til Heathrow. Burde være en grei reisemåte midt på dagen. Hvis fortsettelsen av dagens sesjon ikke er stort bedre enn hva vi allerede har gjennomgått slipper jeg iallfall å gå glipp av noe interessant…

Green Park

Ahhhh, temabytte! I dag har vi gått gjennom gode og dårlige eksempler på design av iPhone-apps og småskjermbaserte programmer/tjenester, og det viser seg at det er minst like lett å rote til et lite GUI som et stort. Mange videoer av brukertester og bilder gjorde sesjonen både interessant og lettlivet. Mye er lært om hvordan man bør – og ikke bør – designe.

De siste dagene har Kai, Christine og jeg snakket om å finne et show, stand-up, eller noe annet morsomt å delta på. En hjelpsom mann i respesjonen visste akkurat hva vi lette etter og tipset om The Comedy Store på Piccadilly. Vi kjøpte billetter på nett og hoppet på banen for å finne et sted å spise middag i nærheten. Etter å ha vurdert alternativene havnet vi på en italiensk restaurant hvor jeg kjøpte en spaghettirett. Christine mente spaghetti var simpel og kjedelig mat, så hun bestilte noe mye bedre; spaghetti med litt flatere profil

Vi var kanskje heldige med timing av showbesøket, det viste seg iallfall at det var improvisasjonskveld med Comedy Store Players på onsdager. Seks karer tok inspirasjon fra salen og holdt det gående med forskjellige temaer og leker i et forrykende tempo. VANVITTIG morsomt var det, jeg lo så jeg hadde krampe i kjevene og vondt i halsen!

Anbefaler alle som har tenkt seg til London å dra på det samme, det kostet i underkant av 20 pund og gir mye valuta for pengene.

Etter det faglige tok vi turen til området ved Tower. Ingen rundtur i borggården, men vi tuslet rundt, kikket og tok bilder. Spiste middag på en pub/restaurant hvor jeg gjentok gårdagens suksess med Tikka Masala – denne gangen servert varm. Veldig god mat! Videre gikk vi over Tower Bridge til den luksuriøse andre siden av Themsen. Mye stål og glass, med moderne bryggeområder. De mest fascinerende byggene var et gammelt skipsverft hvor hele gården var overbygget av et enormt glasstak i gammel smijernstil.

Spaserturen endte med å krysse London Bridge tilbake til «riktig» side av elva hvor vi tok banen hjem igjen. Vi har jo kjøpt Oyster card, så vi forventer valuta for penga.

Tower Bridge

London Bridge

Rådslagning i resepsjonen

Harrods

Etter konferansen gikk NTNU-gjengen til Harrods hvor vi kjøpte mat og drikke for å ta med til Hyde Park. Selveste Mr. Al-Fayed droppet også innom, sammen med fire av sine nærmeste (livvakter). Senteret var en spesiell opplevelse. Et helt kvartal dekket med butikker, men ikke på den vanlige kjøpesentermåten vi er vant til hjemmefra. I stedet var butikkene samlet som markeder i sammenkoblede rom slik at det føltes som å gå rundt i små gater, heller enn å gå inn og ut av separate butikker.

Vi kjøpte med oss diverse godsaker og fant et stykke plen ved Serpentine hvor vi slo oss ned og slappet av. I dag hadde vi heldigvis fint vær, selv om BBC-varselet truet med regn. Veldig trivelig å bare sitte i parken og slappe av, kunne ønske vi hadde et slikt grøntområde i Trondheim. Marinen og Festningen blir småsaker sammenlignet med denne parken.

Mat og hygge i Hyde Park

En liten pubtur til slutt

Etterhvert begynte det å bli mørkt så vi beveget oss i retning hotellet. Vi passerte en stor mengde fugler som holdt til i og omkring elva og jeg ble fullstendig fascinert over hvor flotte de var på nært hold. Hegrer, ender, gjess og svaner tasset ubeskjedent rundt føttene våre og lurte på om vi kanskje hadde noe godt å tilby, og ved vannkanten sov et kull andunger i en stor klynge for å dele varme.

Nusselig og fantastisk, bedre naturdokumentar kan man ikke be om!

I sekstida tok vi undergrunnsbanen til Soho. Billettautomatene skjønte vi fint lite av, så vi måtte stå kø for å få et ukeskort hver. Når man først har skaffet seg kortet (Oyster card) er banen heldigvis grei å bruke, bare å følge skiltene og vite om man skal nord-, sør-, øst- eller vestover. Et effektivt transportmiddel.

Restaurant i Chinatown

Leicester square

Etter å ha rotet rundt i gatene i jakt på et sted å spise fant vi Chinatown og en restaurant som så ok ut. En morsom engelskkineser tok imot bestillingene våre og hadde noe spesielle anbefalinger Jeg bestilte biffkjøtt med grønnsaker, et trygt og godt valg. Vårruller attåt ble det også. Fra Chinatown gikk vi til Leicester Square, et fint «lite» torg hvor kinoene så ut til å stå i fokus, så iallfall tre av dem rundt den åpne plassen. Der stakk vi også innom en egen Häagen-Dazs-butikk og kjøpte is til dessert. Jeg valgte «Cookie and cream», nydelig god is!

De siste timene av kvelden ble tilbrakt på en pub i nærheten av hotellet. Der lærte vi blant annet at det i Englang visstnok er vanlig å kjøpe ferdigblandede drinker i svære mugger – så det gjorde vi naturligvis. Dessverre oppdaget bartenderen at han manglet essensielle ingredienser midt i miksinga, men han fikk laget en nødblanding som egentlig ble ganske god. Dog med kraftig eplesmak…

Häagen-Dazs

Et par øl på den "lokale" puben

Fish and chips

0,5? Nei, pint!

Har en sterk mandagsfølelse selv om det er lørdag, og i morgen søndag starter programmet på Usability Week. Ser frem til heftig opplegg med dyktige fagfolk. For ettermiddagene til uka har vi planer om Hyde Park, Science Museum og en gammel og tradisjonsrik restaurant som jeg ikke husker navnet på i farta. Vi så plakater som tyder på at Ricky Gervais opptrer i London i disse dager, men det har vi ikke undersøkt enda. Hadde vært morsom å se han live iallfall.

Sticky toffee pudding

Telefonkioskreklame: En VELDIG smal nisjefetisj...

Teorien gjorde jeg unna på egen hånd i fjor. Har kjørt moped siden 1996 og bil siden 1998, så det grunnleggende kan man jo (forhåpentligvis). En liten oppfriskning i teoriboka, pluss lese grundigere over det som er spesielt for MC, og så er det bare å møte opp på en trafikkstasjonen og avlegge prøven.

På Malvik Trafikkskole innledet vi med de obligatoriske teoritimene fra Statens vegvesens læreplan. Vi var en gruppe på omtrent 15 stykker i alle forskjellige aldersgrupper, fra 16 til 60+. Motivasjonen for å kjøre opp var variert, for min del handlet det om en kombinasjon av å utfordre seg selv, oppleve noe nytt, det rent praktiske med å kjøre motorsykkel (heller enn bil) til jobb, og å kunne kjøre turer for opplevelsens del. Det er fint å sette mål man kan strekke seg etter, og det er morsomt å ha prosjekter å fikle med.

Å kjøre i tunnel var mer turbulent enn jeg ante (foto: Petter passasjer)

Etter teoridelen var det rett på kjøring med Petter, en trivelig kar som jobber med trafikklærerutdanning på HiNT. Vi startet med småkjøring mellom kjegler på en parkeringsplass. Erfaringen fra mopedkjøring ble nyttig, selv om det er temmelig annerledes å kjøre tungsykkel. Men man vet iallfall hva de forskjellige hendlene brukes til, så det blir mindre fikling og leting. Neste gang var det ut på landeveien med meg bak styret og Petter bakpå. Litt skummelt i starten, men man venner seg fort til det. Tur inn til Trondheim ble det også, med kjøring på banen på Sluppen og en tur gjennom byen, med trikkeskinner og andre utfordringer for MC-førere.

Senere kjørte vi mye i Stjørdal sentrum, og enda mer presisjonsøving med kjegler. Den siste uka var det tid for kjøring på Lånkebanen, med rom for mer fart og høyere krav til presisjon. For en feiging som meg føltes det en smule skummelt å legge seg så langt ned at fothvilerne tåpinnene (Petter presiserer) tok i asfalteten. Men gjett hva, det ble gøy da jeg etterhvert forstod at begrensningene ligger i hodet, ikke i sykkelen. Med planlegging, aktiv bruk av blikket og en lett hånd på clutch og gass gikk de knappeste svingene også brillefint.

Høydepunktet i opplæringa var landeveiskjøringa. Petter og jeg kjørte hver vår sykkel langs motorvei, landevei og grusvei, helt opp til Storlien. Et par småstopp underveis gjorde turen enda mer behagelig, man blir ganske støl i stussen av å sitte på et hardt sete over tid. Været var upåklagelig og naturen langs ruta flott. På Storlien var det tid for grensehandling, dog bare litt sjokolade og brus som ble med meg tilbake.

På langtur med BMW F650 GS

Egentlig skulle jeg etter langturen kjøre opp om først to uker, men torsdag ettermiddag ringte Petter: «Du, hvordan passer det i morgen tidlig?». Pulsen økte merkbart, men jeg gikk raskt med på at det passet fint. Kl 0700 møtte jeg opp på trafikkskolen for omkledning og forberedelser. Vi kjørte til Stjørdal sammen med en annen kar som også skulle kjøre opp, og lekte litt i kjøregården for å riste av de verste nervene. Etterpå var det til pers. Først presisjonskjøring i kjøregården, deretter en tur langs hovedveiene i og utenfor Stjørdal, og til slutt noen runder gjennom sentrumsgatene. Vel tilbake på trafikkstasjonen kunne sensor Kjetil fortelle at Rune hadde bestått prøven, og gratulerte så mye. Jippi!

Takk til kjørelærer Jan Petter Wigum for et trivelig samarbeid med Malvik Trafikkskole!

Nå gjenstår bare spørsmålet: Skal man kjøpe motorsykkel..?