MC-lappen endelig i boks
Har hatt lyst til å kjøre opp til MC en stund, men i fjor ble det ingenting av fordi alle kurs var fulle på sommeren. I år gjorde jeg et nytt forsøk, men var igjen for sent ute. Alt var opptatt, både i Trondheim og nabokommunene. Et par steder satte jeg meg på ventelister, men med lite håp om å få noe før sommeren 2010. Men så fikk jeg en hyggelig telefon noen uker senere. Det skulle arrangeres ekstra kurs på Malvik Trafikkskole, og om jeg fremdeles var interessert var det plass til meg. I mellomtiden hadde jeg kjøpt ny bil og MC-budsjettet var egentlig tomt. Men etter en ganske kjapp vurdering bestemte jeg meg: det ble MC-kjøring i år!
Teorien gjorde jeg unna på egen hånd i fjor. Har kjørt moped siden 1996 og bil siden 1998, så det grunnleggende kan man jo (forhåpentligvis). En liten oppfriskning i teoriboka, pluss lese grundigere over det som er spesielt for MC, og så er det bare å møte opp på en trafikkstasjonen og avlegge prøven.
På Malvik Trafikkskole innledet vi med de obligatoriske teoritimene fra Statens vegvesens læreplan. Vi var en gruppe på omtrent 15 stykker i alle forskjellige aldersgrupper, fra 16 til 60+. Motivasjonen for å kjøre opp var variert, for min del handlet det om en kombinasjon av å utfordre seg selv, oppleve noe nytt, det rent praktiske med å kjøre motorsykkel (heller enn bil) til jobb, og å kunne kjøre turer for opplevelsens del. Det er fint å sette mål man kan strekke seg etter, og det er morsomt å ha prosjekter å fikle med.
Å kjøre i tunnel var mer turbulent enn jeg ante (foto: Petter passasjer)
Etter teoridelen var det rett på kjøring med Petter, en trivelig kar som jobber med trafikklærerutdanning på HiNT. Vi startet med småkjøring mellom kjegler på en parkeringsplass. Erfaringen fra mopedkjøring ble nyttig, selv om det er temmelig annerledes å kjøre tungsykkel. Men man vet iallfall hva de forskjellige hendlene brukes til, så det blir mindre fikling og leting. Neste gang var det ut på landeveien med meg bak styret og Petter bakpå. Litt skummelt i starten, men man venner seg fort til det. Tur inn til Trondheim ble det også, med kjøring på banen på Sluppen og en tur gjennom byen, med trikkeskinner og andre utfordringer for MC-førere.
Senere kjørte vi mye i Stjørdal sentrum, og enda mer presisjonsøving med kjegler. Den siste uka var det tid for kjøring på Lånkebanen, med rom for mer fart og høyere krav til presisjon. For en feiging som meg føltes det en smule skummelt å legge seg så langt ned at fothvilerne tåpinnene (Petter presiserer) tok i asfalteten. Men gjett hva, det ble gøy da jeg etterhvert forstod at begrensningene ligger i hodet, ikke i sykkelen. Med planlegging, aktiv bruk av blikket og en lett hånd på clutch og gass gikk de knappeste svingene også brillefint.
Høydepunktet i opplæringa var landeveiskjøringa. Petter og jeg kjørte hver vår sykkel langs motorvei, landevei og grusvei, helt opp til Storlien. Et par småstopp underveis gjorde turen enda mer behagelig, man blir ganske støl i stussen av å sitte på et hardt sete over tid. Været var upåklagelig og naturen langs ruta flott. På Storlien var det tid for grensehandling, dog bare litt sjokolade og brus som ble med meg tilbake.
På langtur med BMW F650 GS
Egentlig skulle jeg etter langturen kjøre opp om først to uker, men torsdag ettermiddag ringte Petter: “Du, hvordan passer det i morgen tidlig?”. Pulsen økte merkbart, men jeg gikk raskt med på at det passet fint. Kl 0700 møtte jeg opp på trafikkskolen for omkledning og forberedelser. Vi kjørte til Stjørdal sammen med en annen kar som også skulle kjøre opp, og lekte litt i kjøregården for å riste av de verste nervene. Etterpå var det til pers. Først presisjonskjøring i kjøregården, deretter en tur langs hovedveiene i og utenfor Stjørdal, og til slutt noen runder gjennom sentrumsgatene. Vel tilbake på trafikkstasjonen kunne sensor Kjetil fortelle at Rune hadde bestått prøven, og gratulerte så mye. Jippi!
Takk til kjørelærer Jan Petter Wigum for et trivelig samarbeid med Malvik Trafikkskole!
Nå gjenstår bare spørsmålet: Skal man kjøpe motorsykkel..? 
Oslo Hundeshow 2009 – Team Rambos første seier!
Førsteplass i H1L (agility hopp klasse 1, liten hund)
I helga har Rambo og jeg deltatt på vårt første store agilitystevne: Oslo Hundeshow. Ellen og jeg delte bil og kjørte sammen med Kjell, Helge, Julie og Anniken nedover. Det var gråvær i Trondheim da vi startet fredag formiddag, men jo lengre sørover vi kom, jo bedre ble været.
Like sør for Alvdal hadde vi luftestopp. Helge visste at det gikk mange fine skogsveier fra hovedveien, så vi fant en lomme og stanset. Han hadde fått pepper for å ha valgt shorts som kjøreuniform, men det viste seg nå at det var han som skulle le sist. Det var allerede betydelig varmere enn i Trondheim, og sola stekte godt.
Vi spiste fast-food-middag i Elverum mens hundene fikk anledning til å komme ut av burene og slappe av i gresset. Det ble en burgermeny på meg, og etter å bukket og skrapet fikk jeg også tusket til meg to små poser ketchup. I Elverum er det visstnok viktig å bestille ketchupen sammen med maten, og ikke komme og mase om det etterpå. Så vet man det til neste gang. evt andre som vil kjøpe mat der.
Da vi kom til Oslo satte vi kursen mot Stubberudsletta hvor stevnet skulle være. Flere fra Nidaros var allerede dratt nedover for å delta på fredagens løp og vi rigga oss til i “basen” sammen med dem. Trine hadde vært grei og lånt oss et utstillingstelt som vi satte opp i skyggen i skogkanten. Der kunne hundene ha det svalt hele dagen mens det ellers var steiksol. Skyggen var faktisk så “sterk” at Rambo satt og småhutra før første løpet vi skulle gå, ikke særlig til pels på den lille gutten.
Stolt Rambo med premie og sløyfe
Lørdag
Vi startet med et agilityløp. Det startet bra med stor fart, dog med litt snusing i lufta ved basen vår. Løypa var satt ganske tett ut mot publikum og han kjente kanskje dufter fra hunder, mennesker og mat. Han kom igang igjen ved første snusetur, men da vi rundet svingen og kom tilbake mot samme sted stakk han rett av banen og ville ikke tilbake. Da det ble blåst av for disk ga jeg opp og gikk etter han.
Andre løp gikk det langt bedre. Vi kom feilfritt gjennom løypa nesten 3 sekunder før neste beste eksvipasje, og vant vårt første store stevneløp! Gjett om noen var stolt da! På premiutdelingen fikk jeg stå på pallen og ble tildelt medalje. Like etterpå måtte jeg gi fra meg medaljen og heller motta sløyfe, de hadde visst blandet sammen agility- og hoppløpene, men jeg har bilder av medaljen! Fra premiebordet plukket jeg en sekk energifór, får se om det kan sette fart i puddelskrotten
Anniken var snartenkt og filmet løpet med fotoapparatet sitt, siden jeg hadde “lommefilmet” minnekortet på mitt eget kamera fullt av gress, bleike legger og innsiden av kameravesken. Tusen takk Anniken, reddende kameraengel!
Lise-Lotte hadde tatt turen innom for å kikke på løpene og på kvelden møttes vi sammen med Ellen og Tassa for å spise middag på en restaurant. Vi rånet rundt på St. Hanshaugen i noen minutter og fant etterhvert et passende sted med uteservering hvor hundene kunne bli med. Der spiste vi et til avveksling sunt (?) måltid, drakk brus, koste oss og slappet av etter en hektisk dag.
Nidarosfolk nyter livet i basen
Søndag
Agilityløpet ble en gjentakelse av lørdagens første. Snusing ved publikum og så stakk han av banen ved mønet. Raskt overstått med andre ord.
Ellen (med startnummer 18) hadde bestemt seg for å ikke stå og vente i solsteika, men heller telle hunder og vente til det nesten var hennes tur før hun gikk til start. Damen har kanskje eksepsjonelle geografiske orienteringsevner, men matematikk er ikke henne sterkeste side. Ved start ble nr 18 rop opp igjen og igjen, mens jeg flittig forsvarte mot stryking fra startlista med rop om at “18 kommer snart”.
Etter et kjapt overblikk kunne jeg imidlertid konstantere at nr 18 slett ikke kom snart, hun satt nemlig og talte hunder i basen (“Én hund, en til, en til, enda en, jøss, en hund til…”). Til alt hell var Liss Mari – utflytta Bøfjerdig, gammel klassevenninne fra barneskolen og blivende hundeeier – møtt opp for å se på. Jeg fikk kasta på henne en lynkjapp klem og kommanderte henne til å prompte løpe og gi beskjed til “den dama i det blå teltet i midten der borte” om å få rævva i gir NUH!. Og da ble det fart på matematikeren! Sekunder fra starten gikk kom Ellen og Zorro løpende og gikk omtrent umiddelbart inn for å gjøre klar. En pangstart er jeg blitt fortalt i etterkant.
Jeg hadde forhåpninger til hoppløpet som lå lenger unna kjente dufter, men det ble en del snusing der også. Heldigvis greide vi å komme oss gjennom løypa, og med én vegring ble det totalt 7,etellerannet feilpoeng. Nok til en 8.-plass. Ellen og Zorro gjordet det langt bedre og kom på 5.-plass, med premiering. Hun var millimeter unna å vinne “hundepapirmappa” jeg har så fryktelig lyst på, men den ble plukket vekk av sekretariatet til en høyere plassering som ikke hadde møtt for å kreve premien sin. You bastards! Blir vel nødt til å kjøpe den skinnalmanakken til 400 kr jeg fant i bokhandelen…
På ettermiddagen var det tid for å kjøre hjem igjen. Helge, Anniken og Julie hadde enda løp igjen da vi pakket i bilen og dro, men etter en matpause på Espa/”Bolleland” fikk vi vite at de hadde passert oss og var på god vei mot Elverum. Kjørte vel som noen svin tenker jeg Jeg var hjemme i halv-to-tida, fikk dusja av meg et lag svette og salt og krøp til sengs i eget sengetøy.
Helga har vært tettpakket med gode opplevelser, så nå blir det en smule nedtur å gå tilbake til kontorjobb i gråværet. Men snart begynner oppkjøring til NKK-steven på Stjørdal 
Snurre Sprett, gå og legg deg!
At Rambo er en spenstig liten tass har jeg visst fra han kom i hus hos oss, men etter å ha kikket gjennom video fra agilitytrening (for ørtende gang) demret det for meg akkurat hvor spenstig han er.
Han tar sats midt mellom hindrene og svever over med god margin. Det ser passe sykt ut i sakte film! 
Hvis du vil se om han landa på andre siden kan du ta en titt på videoen bildet stammer fra.
Kino og “Vaffelløypa”
Ensomt på Nova 1
The International
Lørdag var Trine og jeg på kino og så The International med blant andre Clive Owen. (Nei, han var ikke med oss på kino, han var med i filmen).
En spennende film, men oppmøtet var skuffende. Da vi kom inn i salen ca kl 1450 var det ingen der, og noen sekunder mistenkte vi at vi hadde tatt feil av sal eller tid, kanskje både sal og tid. Innen filmen startet kl 15 var vi blitt 13 stykker.
Er det The Pirate Bay som er skyld i det dårlige oppmøtet, eller er det Rottefella? Jeg mistenker det siste… Kjære MPAA: når skal dere rette skytsen mot skifanatismen som så åpenlyst og uforskammet stjeler seere fra kinoer over hele den nordlige halvkule?
Vel vel… om ikke annet var det lett å avsløre hvem som knitret med godteposen
Vaffelløypa
Lengde: 11,7 km
Tid: 3 t 20 min
Godværet fra lørdagen varte dessverre ikke, og søndag var det mildvær med nedbør. Litt demotiverende med tanke på superværet dagen før, men ikke stort å gjøre med det. Rambo virket likevel turinteressert, så vi heiv oss i bilen og møtte opp i Bromstadekra.
Derfra gikk vi rundt Gløshaugen, via Ila, med vaffelpause på Suhmhuset, rundt Marinen, opp til Festningen for ny vaffelpause, over Lillekuhaugen og tilbake til Bromstadekra. En bedre tur enn forventet (med tanke på været), selv om været var vått og føret var glatt. Med regntette klær, varme sko, godt selskap og store mengder vafler blir selv de gråeste dager lyse
Ingen bilder fra denne turen, men kart finnes under. Den (skummelt?) observante leser vil merke seg at vi jukset i Ila og krysset den gule broa heller enn den som ligger ved Ila kirke.
Sommer i Bø
Onsdag 6. august kjørte vi fra Trondheim. Vi startet omtrent rett etter jobb og stoppet i Mo i Rana for å overnatte. Her hadde vi booket rom på Bechs Motell & Camping. Rommet var OK, og Rambo slo seg til ro etter litt boffing for fremmede lyder. Torsdag kjørte vi videre og ca kl 19 var vi framme i Bø. Været var OK, ikke spesielt sommerlig, men heller ikke storm og uvær.
Søndag ble vi med turlaget ut til Gaukværøya, ei øy hvor mange av folkene i Bø tidligere bodde. Der ute var det gårder, fiskemottak, butikk, skole o.l. Alt man trengte i et lite lokalsamfunn på den tida. Onkelen min vokste opp der ute i havgapet. Skarv og ørn fikk vi se, men de var vanskelige å fotografere med kompaktkamera…
Ellers har vi opplevd:
Å besøke ei “uværshule” hvor man kan sitte varmt og godt og kikke utover havet og nyte uværet.
Vi gikk tur til Veten, en av toppene i Bø, 467 meter over havet. OK vær og flott utsikt over store deler av Bø.
Var på havet sammen med Bjørn-Ruben i Terjes (farens) lille speedbåt. Her fikk vi se fyret på Litløy, med sine mange trappetrinne. Dessverre fikk vi ikke gå i land på øya, for hun som har kjøpt fyret etter at driften ble lagt ned (for å gjøre det om til turiststed) liker tydeligvis ikke at det er besøk der når hun ikke er tilstede. Landgangen var trukket opp, og øya som “alltid” har vært tilgjengelig for lokale folk er dermed “stengt” 
Mot slutten av ferien besøkte vi Nyksund, et fraflyttet fiskevær i Øksnes, som nå har fått nytt liv takket være tilflyttede tyskere som vil pusse opp og drive med turisme. På hjemturen fikk Rambo kikke på sauene og føle vinden gjennom håret
-
Dagens Bø-bilde
