Norwegian Open 2011
1. og 2. oktober dro Team Rambo til Kongsvinger for å delta på det aller første Norwegian Open, et nytt storstevne dratt i gang av en gjeng ildsjeler innen agilityen (bla. vår egen Arne). Stevnet foregikk på kunstress innendørs, noe som funket fint for oss da vi deltok på Sortland.
Ellen og jeg delte på kjøringa, og vi skulle bo på Sigernessjøen Camping med Trine, Agnete, Kari, Tina, Helge, Julie, Anniken og Madlen. På veien nedover møtte vi også andre ekvipasjer med samme destinasjon. Et stykke før vi kom til Kongsvinger ble vi passert av en sykebil, og litt lenger fremme møtte vi en skummel elgpåkjørsel. Vi så to dyr i veikanten (et levende og et dødt), og en bil som var ganske knust. Ambulanser mm. var på plass. Ellen fant en artikkel om påkjørselen etter at vi var kommet hjem igjen. Skumle greier at vi bare var noen minutter bak, bekmørkt langs veien var det også. Fikk veldig lyst på svære 1000-metringer igjen.
Lørdagen startet Rambo med A2L, men det gikk ikke spesielt bra. Han luntet gjennom banen, men var mest opptatt av hva som skjedde utenfor ringbåndene. Tunnelcupen (bare tunneler som hindre) gikk bedre, men farten var ikke noe å skryte av da heller. Vi kom gjennom med én vegring og 6,54 tidsfeil, som ga oss 22.-plass. Deretter var det H2L, som var et lite løft i forhold til dagens to første løp. Feilfri gjennomføring og napp, men bare 8.-plass, hele 8 sekunder bak vinneren. Til slutt var det Norwegian Open-løpet, men da var det lite krefter å hente i puddelskrotten. Vegring + 6,31 feilpoeng = 26.-plass, 15. sekunder bak vinneren.
På ettermiddagen spiste vi middag med en del andre fra klubben, hyggelig med sosialt samvær! Den helt store festen ble det ikke, siden vi skulle opp tidlig igjen på søndag.
Søndagen begynte jeg å bli ganske snørrete. Om det var allergi eller forkjølelse er ikke godt å si, men kortisontablettene hjalp ikke særlig mye iallfall. Etter at vi hadde gått H2L (5,92 feilpoeng = 8.plass) skulle supertante Ellen hente Rambo i bilen, og da de kom tilbake hadde hun lagt merke til at han var halt på ene bakbeinet. Vi gikk løpet likevel, i håp om at han bare var litt støl etter å ha ligget, og det gikk greit. Men han var like halt etterpå, så jeg tenkte at det fikk være avslutningen på dagen. Greit å kunne kjøre hjem i riktig tid også, særlig siden min egen form ikke var på topp heller. Takk til Ellen som tok første etappe, slik at jeg fikk ligge med snørrhodet bakover og slappe av 
Ingen av løpene fra stevnet ble filmet, siden de fleste var opptatte med egne løp og å bidra i ringene. Det var nok generelt høyt stressnivå for å rekke alt man skulle gjøre, om man ikke i tillegg skulle løpe rundt og filme
Selv om resultatene ble så som så, synes jeg stevnet var flott. Bra opplegg, og godt gjennomført. Det var et trangt tidsskjema, men jeg tror stort sett det holdt i alle ringene, takket være stram regi.
Team Rambo ser fram til å delta i 2012 også!
Status etter stevnet: 2 napp i A2, 6 napp (ferdignappet) i H2. I 2013 blir det H3
Agilitystevne på Sortland og Bodø/Tverlandet 2011
I år kombinerte vi to stevner med familiebesøk i Bø. Det er en liten times kjøring fra Bø til Sortland, så vi kjørte frem og tilbake på dagen. Morsomt å skulle konkurrere på «hjemmebane»
Sortland
Stevnet foregikk på kunstgress i Blåbyhallen. Vi har ikke konkurrert verken innendørs eller på kunstgress før, men det var en positiv opplevelse. Dekket kjentes mykt og behagelig å løpe på, og Rambo brydde seg ikke om støynivået i hallen. Det foregikk utstilling parallellt med agilityen, med mye bruk av speakeranlegg, men det bød ikke på noen problemer. Greit å vite før Norwegian Open.
Banene på lørdag bar preg av å ha blitt tegnet/bygget av en som ikke trener agility til vanlig. Ikke spesielt krevende, men til gjengjeld var det gjerne 12-14 meter mellom hindrene. Mye løping og lite handling. Søndag var det bedre, da de var satt av en utøver fra Narvik Trekk- og Brukshundklubb.
Resultatene var ikke så mye å skryte av. Det var et bittelite agilitystevne, med bare én hund i A2L og H2L (Rambo) så det var på et vis «vinn eller forsvinn». Vi fikk et napp i H2L lørdag, resten av løpene var så som så. Dessverre ble det mye fusk på slalomen i helga, og jeg mistenker at Rambo ble usikker og mistet rytmen fordi slalomføttene stakk ut på feil side, altså der han vanligvis lander når han spretter frem og tilbake. Ser en del tripping og rare taktskifter på opptakene iallfall.
Bodø/Tverlandet
På vei fra Bø til Trondheim stoppet vi hos Bjørn-Ruben for å være noen dager på besøk, pluss gå agilitystevne. Stevnet ble holdt utendørs på Tverlandet idrettsbane, og været var ganske grått. Det ble lite fokus og mye virring i løpene på lørdagen, så jeg bestemte meg for å droppe søndagen, og heller kjøre tidligere hjemover. Tross alt 9 timers kjøring fra Fauske til Trondheim, og det var greit å kunne komme hjem før leggetid.
Status etter helga
2 napp i A2, 5 napp (ferdignappet) i H2.
Festninger og vafler
Lørdag gikk turgruppa fra Kapellet i retning Grønlia. Vi skulle «fylle magasinene» med sukker på Grønlia, før vi gikk videre til og rundt Gråkallen. Det var iallfall forslaget mitt da jeg ble spurt om turvalg. Damene ymtet imidlertid frempå om at det slett ikke var sikkert jeg kom til å få viljen min, og at de sannsynligvis måtte bestikkes på de grusomste måter (for meg) for å la meg bestemme.
Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.
Middelalderbro i sikte!
Forlatt festning
Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…
På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.
Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.
Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!
Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.
Det stekes
Første vellykkede jern
Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…
Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.
Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)
Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!
