Sikkerhet for enhver pris
I går, mens alle norske (og utenlandske) medier fulgte Nobelprisutdelingen, fremmet Arbeiderpartiet forslag om å innlemme Datalagringsdirektivet (DLD) i norsk lov, slik at politiet får overvåke alle, i tilfelle vi gjør noe kriminelt i fremtiden.
Det har vært nok snakk om hvorfor DLD ikke bør innføres. Men hvis det blir innført, hva da? VG har gått gjennom den ca 140 sider lange proposisjonen og funnet noen «highlights»:
Justisminister Knut Storberget har lovet at DLD kun skal brukes til å «bekjempe alvorlig kriminalitet og terrorisme». Så da er det vel ikke så ille likevel? Man må jo tross alt ha mistanke om alvorlig kriminalitet før man tar i bruk slike «våpen». Nei forresten, det trenger man ikke nå lenger. Det er nok å være i geografisk nærhet av et åsted, f.eks. å jogge i et område det har skjedd noe, eller kjøre forbi i bil.
Men politiet må iallfall gå til domstolene for å få tilgang til loggene. Godt at noen overvåker overvåkerne! Eller.. nei, forresten, i noen tilfeller kan de bare forsyne seg direkte, og be om tilgivelse etterpå. Men det er nå iallfall fremdeles bare politiet som skal ha tilgang! Ja, også Finanstilsynet da… (edit: og PST, selvsagt) Men ingen private. Med mindre de spør Post- og teletilsynet. Da kan de også få. Alle skal få!
«Alvorlig kriminalitet og terrorisme». Det høres kanskje ut som de verste av de verste, men betyr i realiteten alt som har strafferamme på 4+ år. Eller 3 år i noen tilfeller. Eller 2 år i andre. Eller ingen krav i gitte tilfeller av «alvorlig kriminalitet», som f.eks. å røyke hasj (narko) eller laste ned en film (datakrim). Å se en piratkopiert film mens du er stein leder som kjent til terrorisme, det vet vel alle?
Men så lenge det skaper «trygghet», så er det kanskje greit å overvåke alle – alltid? Sannsynligheten er jo likevel liten for at akkurat du skal bli dratt inn i en kriminalsak. Så lenge ikke du blir rammet gjør det vel ikke noe at en uskyldig familiefar tilbringer et par netter i varetekten mens politiet bekrefter at mobilen hans faktisk var stjålet mens den ble loggført å oppholde seg i nærheten av et voldtektssted?
Imens ligger loggen din trygt på en server hos Telenor (m.fl.) og skader ingen – ingen ser den og ingen bryr seg. Tja, bortsett fra at den fritt kan kopieres og lagres i andre EU-land. Men på sikre måter naturligvis! Ja, bortsett fra at det ikke trenger krypteres… «Could you e-mail me that as a Word document?» «Sure, no problem, officer!»
Et riktig så fint og idiotsikkert system, der altså.
Hvis du hadde en snikende følels av at Facebook rævkjørte privatlivet ditt i dag, kan du bare lene deg tilbake fremover og vente på morgendagen. Det kommer til å bli kult, jeg lover!
Bak en trailer
Å kjøre i mørket kan være ganske kjedelig. Spesielt hvis det regner kraftig, gatebelysning mangler og det kommer biler med langlys imot. Sånn som da vi kjørte gjennom Østerdalen på vei fra Trondheim til Kongsberg i går, med vegen nesten usynlig bak et teppe av refleksjoner fra egne lys i regnværet.
Noen irriterer seg over å bli liggende bak stinkende, treige trailere, men når forholdene er som beskrevet over er det veldig behagelig å kjøre bak en annen bil. Å slippe å anstrenge seg for å se hvor veien svinger, å ikke være den første til å bli blendet av møtende fjernlys og å få god tid til å bremse når det dukker opp hindringer. Bare å følge etter de røde baklysene!
Ekstrafordelene med å ligge bak en trailer (fremfor en hvilken som helst annen bil) er at de er godt utrustet med (markerings)lys og kan ses gjennom det tetteste regn/snøvær. Samtidig har de ofte ekstremt kraftige lys foran, slik at man kan se langt fremover langs veien. Møter man andre trailere legger de seg ekstra ut til siden for å møte sine kollegaer på en trygg måte og det er aldri trangt om plassen for den som kommer bak. (Og så vet de gjerne hvor kontrollene er *kremt*).
Eneste «ulempen» med å ligge bak en trailer er at sjåførene er høflige. De bremser ned på lange strekninger, legger seg ut til siden og blinker med lysene for å si «Det er trygt å kjøre forbi nå.» Men jeg vil jo ikke forbi, jeg har det faktisk riktig så fint i trailerkjølvannet på mørke kvelder.
Derfor grubler jeg… Har vi et lyssignal for å si «Tusen takk, men det går helt fint. Jeg blir bak her.»?
Rosablogger? Jeg?
Rosabloggerne skriver som regel en hel del om klær, sminke, festing, hårprodukter osv. De meste populære, f.eks. Voe, har store tilhengerskarer og er derfor blitt populære kanaler for reklame og produkttester/-plasseringer fra bedrifter som satser på fjortismarkedet.
I løpet av ferien fikk jeg mitt første tilbud om å skrive en produkttest, og jeg måtte tenke meg om et par ganger før jeg kunne besvare e-posten. Det kunne bli vanskelig å skille «redaksjonell omtale» fra «kjøpt spalteplass», og hvor mye lar man seg egentlig påvirke i positiv eller negativ retning når man tar et slikt oppdrag? «Lurer jeg vennene mine?», «Får jeg flere oppdrag om jeg er (falskt) positiv?», «Blir jeg mer negativ fordi jeg prøver å ikke være overpositiv?» osv…
Etter litt betenkningstid valgte jeg å takke ja. Det ville bli en interessant erfaring, og avtalen var ganske enkel. Jeg ville motta et produkt for å teste, og det ble mitt til odel og eie etterpå. Til gjengjeld ønsket bedriften lenke til websiden sin. Et knippe produkter ble foreslått av dem, men ingen jeg ville kjøpt på eget initiativ. En test av noe jeg i utgangspunktet ikke har interesse for ville føles kunstig, derfor foreslo jeg et annet (i samme prisklasse) som jeg faktisk har lett etter. Det var greit, så nå er det på vei i posten.
Test følger når det er mottatt og utprøvd. Jeg skal bestrebe å skrive ærlig, om jeg blir fornøyd eller ei 