Avensisen vårklar i fjor

Å ha bilen på service er en dyr og kjedelig nødvendighet, og i år måtte jeg i tillegg sjekke en ulyd i forstillinga og få fiksa AC-anlegget som slett ikke kjølte. Jeg sjekka priser på forskjellige verksteder, og ikke overraskende var det dyrest hos merkeverkstedet Toyota Hell Bil. Men siden AC-anlegget også var i ustand da jeg kjøpte bilen (på nettopp Hell Bil) for to år siden, tok jeg hele sulamitten der for å slippe å være uten bil i flere omganger. Det fikk heller bli litt dyrere tenkte jeg, de er iallfall et seriøst firma.

Jeg ble faktisk svært positivt overrasket da jeg leverte bilen en torsdag morgen. Ved innlevering fikk jeg en ordre å signere, og der var alt oppgitt i minste detalj. Hva jeg hadde sagt på telefonen i forkant, at Hell Bil skulle utbedre ACen på egen regning og at de skulle sjekke ulyden og ringe meg for å avtale hva som evt. skulle gjøres. Ryddig og oversiktlig, akkurat som jeg liker det!

Det var først da jeg fikk SMS fra verkstedet fredag at det ikke var så ryddig lenger:
«Hei, bilen er ferdig og klar til henting, åpent til kl 16.30. Pris 10.095.-» 

Samtalen

Prisen vi hadde avtalt var 5696 kr. Jeg ble kokheit, skjelvende forbanna og ringte verkstedet. Samtalen forløp omtrent som dette:

- «Hei, Rune Andersen her, jeg har nettopp fått en SMS fra dere. 10095 kroner, det var ikke akkurat de 5696 kr vi avtalte? Det er omtrent det dobbelte!»
- «Ja.. skal vi se.. (blar i papirer) Ja, jeg ser det, det er et hjullager som er byttet, derfor det er blitt dyrere.»
- «Dere skulle sjekke, og så ringe meg og avtale hva som skulle gjøres! Det står i ordren, ser du det?»
- «Ja, det står her.»
- «Og det har dere gjort?»
- «Nei, vi har vel ikke det…»
- «Hvordan synes du sjansen min er til å sjekke priser hos andre verksteder nå?»
- «Nei… ikke så bra..?»
- «Dere skal være en stor og seriøs aktør, jeg forventer at dere rydder opp i dette!»

Kundebehandleren bekreftet at han skulle ta det opp med verksmesteren og ringe tilbake, og jeg la på. I mellomtiden sjekket jeg priser på skifte av hjullager et par andre steder.

Etter lunsj ringte verksmesteren. Han forklarte at gutta på verkstedet jobbet sent torsdag, fant et ødelagt hjullager og ringte han for å spørre hva de skulle gjøre. Han hadde tatt sjansen på å fikse det med det samme, heller enn å vente til fredag for å ringe meg, og dermed ikke rekke å ha bilen klar før helga. Jeg var ikke spesielt fornøyd, men han tilbød å kutte prisen slik at totalkostnaden ble 7561 kr for service og hjullagerbytte. Det var et billigere bytte enn på de to jeg hadde rukket å sjekke, men fordi servicen var dyrere havnet totalen omtrent der den ville havnet likevel, så jeg godtok. Alternativet ville vært å tvinge Hell Bil til å sette tilbake det ødelagte lageret og dra et annet sted for å bytte det, men det tjener ingen, verken i tid eller kostnader. Bilen ble hentet etter jobb fredag.

Spekulasjoner

Det er ikke første gang jeg har opplevd lignende (fra andre verksteder), og jeg er vel neppe den eneste bileieren som har vært utsatt for slikt. Selv om situasjonen «løste seg» på et vis, mistenker jeg den representerer en utbredt måte å spekulere i kundens villighet til å betale ekstra. Å bytte ei lyspære uten å ringe er én sak, men 4399 kr ekstra blir noe annet.

Jeg kunne fint blitt oppringt torsdag kveld og sagt ja/nei til reparasjon. Hell Bil kunne også riskert at jeg ikke var i stand til å betale merkostnaden før ved neste lønnsutbetaling (noe jeg kanskje burde insistert på uansett?). Men i de fleste situasjoner antar jeg at folk enten betaler det de blir avkrevd, eller gjør som meg og godtar et «tilbud» som et slags plaster på såret for å bli ferdig med det. Folk flest misliker ekstra prakk, og vil nok bare ha bilen tilbake.

I ettertid har jeg vært tilbake og fått ordnet ACen også. Det forløp uten uenigheter eller overraskelser, og Hell Bil tok regninga for reklamasjonen som avtalt.

Oppfordring til andre bileiere

Vit hva du skriver under på, og gjør deg kjent med verkstedets lovpålagte (og selvpålagte) plikter. Husk at du har forbrukerkjøpsloven på din side, enten det er kjøleskapet eller bilen som fusker. 2 år minimum, og 5 år for varer som er ment å vare vesentlig lenger (som en bil tross alt skal).

Lær forskjellen mellom garanti og reklamasjon! Her feiler mange. Forhandlerne/verkstedene tilbyr gjerne garantiordninger, men disse skal  ikke være dårligere enn de rettighetene loven gir. Det vil si at det er ulovlig å kreve «egenandel for garantibruk» i tilfeller der du allerede dekkes av kjøpsloven. Hell Bil krevde en slik «egenandel» første gang det var feil på bilen min, 1 år etter at jeg kjøpte den. Den kunne de se langt etter.

Stå på ditt når du vet du har rett. Bli ikke fristet til å godta et urettmessig nederlag bare for å bli ferdig med saken. Er du i tvil, kontakt NAF, de har jurister som garantert har vært borti lignende saker før.

Vi kjørte avgårde på søndagskvelden og startet første treningsøkt mandag. Jeg hadde pådratt meg en fin-fin forkjølelse på flyet til/fra Theas barndåp i Oslo (hvor jeg var fadder), og gjorde mitt beste for å fungere bak sviende øyne, nysing, snørring og skallebank.

Første dag trente vi med Mija, i coachingstil. Vi prøvde ut momenter og fikk kommentarer på hva vi kunne forbedre. På kvelden var det et lite foredrag om konkurransepsykologi. Dag to trente vi med Thomas, og også han hadde en teoridel på kvelden.

Jeg har lenge snakket om at jeg føler jeg mangler «grammatikken» i agilityen. Vi prøver oss oftest frem og ser om det funker. Thomas har virkelig tenkt på grammatikken, og jeg ble nesten slått i bakken (i positiv forstand) da han viste frem 40 forskjellige hinderkombinasjoner han trente nyhunden på. Denna gutten har orden i sysakene! Thomas, jeg venter på «den ultimate agilityøvingsboken»!

Prosessen hans fra valp til agilityhund var også veldig interessant, spesielt delen han kalte å «vekke hunden», dvs. få den skikkelig tent på agility, uten å bedrive trening. Bare leke, pirre, gire opp og ha det knallgøy med svært enkle øvelser.

Rambo lader batteriene

Treningsgruppe D

Onsdag begynte forkjølelsen å bli til å leve med. Vi hadde vår andre økt med Mija, hvor vi trente timing og slalomutfordringer. Slalomen er noe Rambo og jeg trenger å bli trygge på, men jeg kan etterhvert trekke meg ganske langt unna uten at han jukser.

Torsdag var det siste økt med Thomas, og det var kanskje denne dagen jeg likte aller best. Han satte en lang bane med både løpestrekk, tette svinger og rørfeller. Jeg delte opp og trente på de forskjellige momentene. Raske vendinger, opphentinger bak hinder og rørene som lokket var både det mest utfordrende og det mest interessante. Rambo «benyttet anledningen» til å søke skygge fra steiksola inni rørene, til stor glede for publikum

Sosialt i samestua

Mer samesosialisme

Fredag var avreisedag med pakking og vasking. Litt vemodig at det hele var over, det føltes som om dagene forsvant veldig raskt. Rambo og jeg er slitne etter mye aktivitet, og jeg rakk også å bli en smule solbrent på knærne. Det eneste området jeg glemte å smøre, naturligvis.

Vi ble kjent med mange nye og hyggelige folk, og har forhåpentligvis plukket med oss nyttig kunnskap. Takk til Gauldal HK for meget velorganisert regi, «mattantorna» for nydelige måltider, instruktørene Thomas og Mija for alle tilbakemeldinger og ikke minst alle deltakerne som gjorde det hele til en flott opplevelse!

Åre-kurs 2011

Previous

Viewing images 1-36 of 59

Next

Folien åpnes for å komme til skruene

Fire vinduer ferdige

Vinduene i passasjerdørene bak er det enkleste. De plukket jeg ut for å få lagt filmen helt inni vinduskarmene i døra. Resultatet blir penest da. Sidevinduene i bagasjerommet var litt verre. De kan ikke tas ut, og panelene ligger helt inntil glasset. Siden filmen monteres ved at man spryter Zalovann på glasset, legger filmen på, og presser vannet ut med en nal, ville det blitt et fryktelig søl inni veggene om jeg bare satte i gang å jobbe. Etter å ha klødd meg i hodet noen dager bestemte jeg meg for at alt måtte ut.

En del av panelene satt bare fast med plaststifter, andre steder måtte det skrus. Det er viktig å demontere (og montere igjen) i riktig rekkefølge, ellers blir det fort vanskelig å finne skruhullene Det tok noen timer, men det ble pent til slutt.

Remonteringen starter

Resultatet fra utsiden

Så gjenstår bare bakluka, men der regner jeg med jeg må ha proffhjelp.

Soting av vinduer

Previous

Viewing images 1-30 of 30

Next

Første kasse klar

Oppskriften fant jeg på Gjør Det Selv, og den er veldig enkel. Man trenger 15 planker á 40 cm (til sider og bunn) og 8 planker á 60 cm (til føtter). Jeg handlet trykkimpregnerte terrassebord på Byggmakker, til 9 kr/m. Det ble ca 115 kr/kasse for meg, inkludert litt kapp.

Byggmakker-butikken som ligger ved Tonstadkrysset har et fint sagrom hvor man kan kappe ferdig selv, praktisk for de av oss som bor i leiligheter hvor det er «litt» prakk å håndtere 5 meters terrassebord + sirkelsag. Og siden det er påske var det rolig nok i butikken til at jeg fikk jobbe uforstyrret.

Man starter med å lage beinvinklene av to og to planker. Ved å sage en kant (tilsvarende plankens bredde) av den ene planken i hvert par får blir de like lange i hver retning. Symmetri er pent De skrus deretter sammen, og det er lurt å forbore slik at skruene ikke sprenger treet.

Deretter legges tre 40-cm-stykker mellom to beinvinkler og skrus på plass. Da ender man opp med den ene av fire sidevegger. Legger man den øverste sideplanken litt utenfor beinets topp får man en kant som gjør at kassene kan stables trygt oppå hverandre.

Lag deretter den motsatte sideveggen, og skru begge veggene sammen med tre nye sidestykker. Snu på hodet og skru på plass den siste veggen. For å feste bunnen brukte jeg kappstykkene fra beina for å lage en kant. Forhåpentligvis er den sterk nok til å holde vekten av våt jord og planter. Tiden vil vise. Tre nye stykker legges løst på kanten.

Til slutt skal kassen kles innvendig med plastpresenning. Stiftepistol kan brukes til å feste plasten i toppen. Husk også drenering i bunnen hvis kassen skal stå under åpen himmel.

Blomsterkasser

Previous

Viewing images 1-13 of 13

Next

Så står jeg altså på Siba og kikker på plakaten. 1990 kr. «Det var ikke den prisen som stod i tilbudsavisa?» spør jeg en selger som nærmer seg. «Nei, men de prisene starter først i morgen.» «I morgen?» svarer jeg lett forvirret. «Kan jeg ikke kjøpe den til den prisen i dag, så jeg slipper å komme tilbake i morgen?» Det avkrefter mannen prompte. Han forklarer at Siba feirer bursdag og at prisene i systemet først oppdateres i natt. Klassisk tilfelle av Computer says no.

«Dere har den jo enda billigere på vanlig nettpris?» prøver jeg. Pruteforsøket pareres kjapt og effektivt: «Bestill den på nett da».

Etter den hyggelige konversasjonen kjenner jeg at det er uaktuelt å bruke tid, bompenger og bensin på å kjøre tilbake til Tiller dagen etter. Differansen mellom tilbudspris og butikkpris er kun 200 kr, men det handler ikke lenger om penger. Det er et spørsmål om å føle seg velkommen som kunde. Akkurat der og da er jeg faktisk tilbøyelig til å handle dobbelt så dyrt fra en hvilken som helst annen butikk, så lenge det ikke er Siba.

Jeg besinner meg og tenker at resten av anskaffelsesprosessen kommer til å utarte seg på én av to måter:

1. Jeg går over gata og sjekker om Elkjøp har den på lager – og kjøper der i ren forbannelse.
2. Jeg bestiller fra en nettbutikk (men ikke Sibas).

Etter å ha sjekket første alternativ velger jeg å vente. Hjemme bestiller jeg fra Komplett og prisen blir 1756 kr inkludert frakt.

Tiden jeg bruker på å skrive dette kunne jeg tilbrakt bak TV-seksjonen, i lykkelig oppkoblingsrus med ny dings. Det hadde ikke kostet selgeren fem flate øre å gjort meg til en fornøyd kunde, men slik ble det altså ikke. Siba ødela onsdagskosen og tjente ikke annet enn dårlig omtale.

Gratulerer med morgendagen Siba, håper du setter kremen i halsen og får dårlige vitser på tårnkaka!

"Trøste"-gave fra Trine

«Hvor i helvete har jeg lagt mobilen?!» tenkte jeg da jeg stod opp i dag. Den lå ikke på sin vante plass på kommoden, ei heller på stuebordet eller kjøkkenbenken. Ikke var den på kontoret, ikke på badet og ikke i kjøleskapet. Oppringning fra Trines mobil ga null resultat, den jeg prøvde å nå var visst ikke tilgjengelig for øyeblikket.

Til slutt begynte det å demre. I dusjen hang jakka mi, den ble vasket i går pga intens bållukt fra helgas ekspedisjon. Og i lomma lå en klissvåt telefon…

Neeeeeeeeeiiii!!!

Jeg hadde maskinvaska mobilen! 2 timer på 40 grader, inkludert sentrifugering på 1400 omdreininger/min. Deretter hadde den ligget i jakkelomma «til tørk» over natta. Utsiktene var dårlige. Men jeg demonterte den likevel så godt jeg kunne, tørket delene og stilte alt opp på kjøkkenbordet til føning med Rambos hår-/pelsføner mens morgenstellet pågikk. (Takk for lånet, Rambo).

Etter jobb (hvor jeg fikk store mengder spydige kommentarer fra hånflirende ikketeknologer sympati fra hyggelige kollegaer) monterte jeg bitene, satte i batteriet og plugget i laderen. Ingenting eksploderte. Så langt alt vel! Etter et intenst langt venteminutt forsøkte jeg å slå den på – og det gikk! Batteriet ble raskt tatt ut, og en ekstra tørkerunde ble gjennomført over varmeovnen – just in case. Slik lå den til utpå kvelden. Deretter ble den ladet en stund og slått på igjen.

It's alive!

Dessverre var ikke alt som det skulle… Etter oppstartsbildet ble det stille. Men jeg var ikke helt klar til å gi opp. Heldigvis har jeg root’a/jailbreak’a telefonen, så jeg lasta ned en kopi av min favoritt-Android-utgave Oxygen, og gikk i gang med ROM-flashing. Etter noen minutter i spenning (med risiko for totalhavari) slo jeg den på igjen. Og den virket!

Har brukt den noen timer nå i kveld, og det meste ser ut til å være i orden. Bare duggflekker på kameraet (sannsynligvis på sensorbrikken) og støv mellom skjermen og glasset avslører at den har vært offer for waterboarding i Runetanamo Bay. Om det har oppstått varige mén er litt tidlig å si, men fremtiden ser lys ut. Jeg krysser fingrene og håper den i det minste overlever frem til neste dingseoppgradering.

Desire – Miele: 1-0

Det har vært nok snakk om hvorfor DLD ikke bør innføres. Men hvis det blir innført, hva da? VG har gått gjennom den ca 140 sider lange proposisjonen og funnet noen «highlights»:

Justisminister Knut Storberget har lovet at DLD kun skal brukes til å «bekjempe alvorlig kriminalitet og terrorisme». Så da er det vel ikke så ille likevel? Man må jo tross alt ha mistanke om alvorlig kriminalitet før man tar i bruk slike «våpen». Nei forresten, det trenger man ikke nå lenger. Det er nok å være i geografisk nærhet av et åsted, f.eks. å jogge i et område det har skjedd noe, eller kjøre forbi i bil.

Men politiet må iallfall gå til domstolene for å få tilgang til loggene. Godt at noen overvåker overvåkerne! Eller.. nei, forresten, i noen tilfeller kan de bare forsyne seg direkte, og be om tilgivelse etterpå. Men det er nå iallfall fremdeles bare politiet som skal ha tilgang! Ja, også Finanstilsynet da… (edit: og PST, selvsagt) Men ingen private. Med mindre de spør Post- og teletilsynet. Da kan de også få. Alle skal få!

«Alvorlig kriminalitet og terrorisme». Det høres kanskje ut som de verste av de verste, men betyr i realiteten alt som har strafferamme på 4+ år. Eller 3 år i noen tilfeller. Eller 2 år i andre. Eller ingen krav i gitte tilfeller av «alvorlig kriminalitet», som f.eks. å røyke hasj (narko) eller laste ned en film (datakrim). Å se en piratkopiert film mens du er stein leder som kjent til terrorisme, det vet vel alle?

Men så lenge det skaper «trygghet», så er det kanskje greit å overvåke alle – alltid? Sannsynligheten er jo likevel liten for at akkurat du skal bli dratt inn i en kriminalsak. Så lenge ikke du blir rammet gjør det vel ikke noe at en uskyldig familiefar tilbringer et par netter i varetekten mens politiet bekrefter at mobilen hans faktisk var stjålet mens den ble loggført å oppholde seg i nærheten av et voldtektssted?

Imens ligger loggen din trygt på en server hos Telenor (m.fl.) og skader ingen – ingen ser den og ingen bryr seg. Tja, bortsett fra at den fritt kan kopieres og lagres i andre EU-land. Men på sikre måter naturligvis! Ja, bortsett fra at det ikke trenger krypteres… «Could you e-mail me that as a Word document?» «Sure, no problem, officer!»

Et riktig så fint og idiotsikkert system, der altså.
Hvis du hadde en snikende følels av at Facebook rævkjørte privatlivet ditt i dag, kan du bare lene deg tilbake fremover og vente på morgendagen. Det kommer til å bli kult, jeg lover!

Å kjøre i mørket kan være ganske kjedelig. Spesielt hvis det regner kraftig, gatebelysning mangler og det kommer biler med langlys imot. Sånn som da vi kjørte gjennom Østerdalen på vei fra Trondheim til Kongsberg i går, med vegen nesten usynlig bak et teppe av refleksjoner fra egne lys i regnværet.

Noen irriterer seg over å bli liggende bak stinkende, treige trailere, men når forholdene er som beskrevet over er det veldig behagelig å kjøre bak en annen bil. Å slippe å anstrenge seg for å se hvor veien svinger, å ikke være den første til å bli blendet av møtende fjernlys og å få god tid til å bremse når det dukker opp hindringer. Bare å følge etter de røde baklysene!

Ekstrafordelene med å ligge bak en trailer (fremfor en hvilken som helst annen bil) er at de er godt utrustet med (markerings)lys og kan ses gjennom det tetteste regn/snøvær. Samtidig har de ofte ekstremt kraftige lys foran, slik at man kan se langt fremover langs veien. Møter man andre trailere legger de seg ekstra ut til siden for å møte sine kollegaer på en trygg måte og det er aldri trangt om plassen for den som kommer bak. (Og så vet de gjerne hvor kontrollene er *kremt*).

Eneste «ulempen» med å ligge bak en trailer er at sjåførene er høflige. De bremser ned på lange strekninger, legger seg ut til siden og blinker med lysene for å si «Det er trygt å kjøre forbi nå.» Men jeg vil jo ikke forbi, jeg har det faktisk riktig så fint i trailerkjølvannet på mørke kvelder.

Derfor grubler jeg… Har vi et lyssignal for å si «Tusen takk, men det går helt fint. Jeg blir bak her.»?

I løpet av ferien fikk jeg mitt første tilbud om å skrive en produkttest, og jeg måtte tenke meg om et par ganger før jeg kunne besvare e-posten. Det kunne bli vanskelig å skille «redaksjonell omtale» fra «kjøpt spalteplass», og hvor mye lar man seg egentlig påvirke i positiv eller negativ retning når man tar et slikt oppdrag? «Lurer jeg vennene mine?», «Får jeg flere oppdrag om jeg er (falskt) positiv?», «Blir jeg mer negativ fordi jeg prøver å ikke være overpositiv?» osv…

Etter litt betenkningstid valgte jeg å takke ja. Det ville bli en interessant erfaring, og avtalen var ganske enkel. Jeg ville motta et produkt for å teste, og det ble mitt til odel og eie etterpå. Til gjengjeld ønsket bedriften lenke til websiden sin. Et knippe produkter ble foreslått av dem, men ingen jeg ville kjøpt på eget initiativ. En test av noe jeg i utgangspunktet ikke har interesse for ville føles kunstig, derfor foreslo jeg et annet (i samme prisklasse) som jeg faktisk har lett etter. Det var greit, så nå er det på vei i posten.

Test følger når det er mottatt og utprøvd. Jeg skal bestrebe å skrive ærlig, om jeg blir fornøyd eller ei

Etter at jeg kvittet meg med den store grillen i fjor, og kastet bordet den stod på/i, har den nye lillegrillen måttet stå på selve terrassebordet. Ikke så praktisk… Men «snekker» Andersen visste råd: man lager et nytt grillbord selv. Mye morsommere enn å kjøpe noe ferdig!

På Byggmakker Tiller fant jeg materialer, alt sammen trykkimpregnert. Kjekt når det skal stå lenge ute. De har også et veldig fint sagrom hvor man kan kappe opp materialen i overkommelige størrelser før man tar den med hjem. Jeg grovkappa de store bitene, og terrassebordene i nøyaktige lengder. Det sparer mye målearbeid senere.

Et stykk bord ferdig!

Grillen klar til bruk

Hjemme fant jeg frem verktøyet og rigga meg til på terrassen. Starta med å lage ei ramme som skulle bli bordplata, litt mindre enn terrassebordene, slik at det ble et overheng. Deretter skrudde jeg bordene på ramma med passende glippe bordene imellom. 140 cm bredt og 65 cm dypt ble det. Så kappa jeg føtter i 70 cm høyde og monterte innvendig i hjørnene på ramma. Deretter målte jeg avstanden beina imellom nede (oppe?) ved borplata og lagde stabiliserende tverrgåere. At beina har flatsida fram, mens tverrgåerne har et smalt snitt, er en fin detalj synes jeg. Da ser det mindre ut som en kjedelig boks.

Til slutt ble bordet utplassert og grillen flyttet til sitt nye hjem. Det ble støtt som fjell og jeg er fryktelig fornøyd med min egen innsats. Morsomt å være møbelsnekker!

Alt i alt kostet bordet meg 360 kr + noen skruer (som jeg har massevis igjen av i eska), og ca 3 timers innsats.