Vær så god, kommenter!
Skilpadden "Beauracracy". Fordi han er treig.
For noen uker siden la jeg inn Disqus (et system som skal håndtere kommentarer) på bloggen. For meg har det funket brillefint, siden jeg er innlogget stort sett hver gang jeg kommenterer egne innlegg. Men her om dagen gjorde Bente meg oppmerksom på at man måtte skrive inn brukernavn og passord for å kunne legge igjen en bemerkning.
Først skjønte jeg ingenting, men etter en del testing fant jeg problemet. De viste seg at Disqus er ganske ivrig i forsøket på å overtale folk til å registrere seg i systemet dens, heller enn å bare gjøre jobben sin. Og er det noe jeg virkelig ikke kan fordra, så er det byråkratiske systemer. Keep it simple, stupid!
Disqus er nå kastet på dør, og kommentering skal igjen være åpent for allmenheten. Navn og e-post kreves dog fremdeles oppgitt 
Bilde av Marilyn Burgess – med en Creative Commons-lisens.
Anale problemer
I starten av forrige uke hadde Rambo trøbbel med magen. Han ble grisete i pelsen og måtte vaskes flere ganger der bak. Uti uka begynte han å bli rød og litt hoven, og vi regnet med at all vaskingen hadde gjort huden sår. Dyrlegebesøk ble vurdert, men på fredag så det ut som fargen hadde lysnet og problemet ville forsvinne av seg selv. Lørdag ettermiddag ble det likevel forverring, det var tydelig betent og han hadde vondt når vi var borti i nærheten av området.
Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap. Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.
“Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter” ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.
Rumpesyk puddel har valgt soveplass først
Mandag ble det “far og sønn”-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på “sykt barn”-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med “Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på”-klaging falt han imidlertid til ro.
Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!
Rent og pent
Alle flater skrubbet og tørket
Det startet med at søppelposen var full. Da jeg hadde knyttet den sammen og løftet den opp så jeg at det var vått i bøtta. Ekkel lukt var det også. Jeg tok bøtta med på badet og ga den en grundig vask i dusjen, lokket ble også rengjort. Vel tilbake på kjøkkenet så jeg at det uttrekkbare trauet bøttene står i var ganske skittent. Smuler, løkskall, plastbiter og annet rask. Jeg tok ut den andre bøtta og løftet ut trauget (som står på skinner). Og under der var det pinadø enda mer skittent!
På tide å hente vaskevann og klut! Først måtte jeg selvsagt tømme resten av skapet, kan jo ikke vaske bare halvparten. Vaskemiddel, skrubber, melkekartoner (pent brettet, må vite) og alt det andre som bodde under benken ble plassert utover kjøkkengulvet. Deretter ble bunnen i skapet, trauet og begge bøttene grundig vasket med Ajax.
Da alt var skinnende rent gikk det opp for meg at veggene i skapet ikke lenger hadde samme farge som bunnen. Litt mer vasking måtte altså til. Da det var ferdig hadde fargeforskjellen flyttet seg til skapet vs skapdørene. En runde til med kluten. Og tror du jammen ikke jeg la merke til at det var ganske grått rundt håndtakene på utsiden i tillegg. Best å skure dem (og resten av døra). Litt flekker på gulvet ved vasken var det også, men ingenting litt Ajax ikke kunne fikse.
Det var da det gikk opp for meg. Tok jeg meg ikke i nakken nå kom jeg til å vaske rundt hele kjøkkenet i en slags selvpåført “bare litt til”-transe sterkere enn det verste rusmiddel. Og så står du der etterpå, med rent kjøkken og dårlig samvittighet. Bare takket være beinhard selvdisiplin greide jeg å stoppe i tide. “Just say no!” som de sier.
Ikke alle er like heldige/disiplinerte som meg, og jula er den verste tida for mange. Mine tanker går til dem som i disse dager risikerer livet, liggende på kne med halve kroppslengden inni et skrøpelig IKEA-skap. Husk, det er ikke for sent å la rusk være rusk og heller nyte livet sammen med familien.
Sløsing med tid og bokstaver
Jeg misliker stikktitler, subtitler, ingresser og annet unødvendig fjas. En NTNU-relatert artikkel i Adressa.no illustrerer hvorfor, og på en “bedre” måte enn jeg noensinne kunne drømt om å få til selv.
Oppslaget
Teksten fra oppslaget gjengitt nesten i sin helhet:
- NTNU reduserte tyverier med 1,1 millioner
-
I løpet av to år reduserte NTNU [..] tyverier [..] fra 1,1 millioner kroner til null kroner.
- Fra 1,1 mill til null på tre år.
Hm.. vet ikke helt om jeg fikk med meg hva som var saken her, best å klikke seg videre inn til artikkelen.
Artikkelen
Aha! Endelig en litt mer oppklarende forklaring på hva som har skjedd:
NTNU reduserte tyverier med 1,1 millioner- I løpet av to år reduserte NTNU [..] tyverier [..] fra 1,1 millioner kroner til null kroner.
- NTNU startet arbeidet med å sikre alle undervisningsrom i 2005. Det første året gikk antall innbrudd og tyveri fra disse rommene ned fra 1,1 millioner kroner til 70 000 kroner. I fjor var tallet null.
- NTNU har hatt en kraftig reduksjon i tyverier etter en oppgradering av sikkerhetsanlegget. (Bildetekst)
Litt mer diversetekst følger før Marit Moe, sikkerhetsansvarlige ved NTNU, sier: “Det skal være trygt å oppholde seg i byggene våre, derfor er vi er helt avhengig av et godt sikkerhetssystem med høy oppetid”. Jaha.. Litt usikker enda, men så kommer hovedløsningsordet i denne lille gåten: “Sikkerhetsansvarlig Marit Moe er klar på at det å ha høy oppetid på et sikkerhetsanlegg er alfa og omega.”
Oppsummert
- NTNU har redusert tyverier med 1,1 millioner.
- Dette har skjedd i løpet av årene 2005, 2006, 2007 og 2008. Altså to år. Eller var det tre..? Fire?
- Marit Moe synes sikkerhetssystemene funker best når de er påslått.
Ja, se da har jeg fått det med meg!
For å enda bedre illustrere hvor “sløsende” artikkelen er har jeg gjenfortalt essensen som en fiktiv Twitter-melding på kun 95 tegn (spanderte til og med på meg et par hashtags):
maritmoe Jippi! Nye sikkerhetssystemer funker. 2005: Tyverier for 1,1 mill. 2008: Null! #sikkerhet #ntnu
For ordens skyld: Marit Moe er unnskyldt å ufrivillig bli gjengitt på denne måten, både av Adressa og meg.
Ekstraservice? Det er Trondheim Kino det!
Hyggelig hilsen fra Kjell Arntzen
Lørdag, på “Den store kinodagen”, var Trine og jeg på Nova for å se Law Abiding Citizen. Filmen skulle starte 1720, men etter reklamen ble salen svart igjen, og tiden gikk. Da vi omsider fikk bildet tilbake var filmen godt i gang, og vi startet noen minutter inn i handlingen. I tillegg var lyden lav, slik at dialogen var vanskelig å høre. En dårlig start på kinodagen altså, noe jeg gjorde Trondheim Kino oppmerksom på i en (høflig) e-post mandag ettermiddag. Jeg ba dem vurdere å iallfall refundere én av billettene, vi hadd jo sett resten av filmen, så begge var kanskje litt i overkant tenkte jeg.
I dag lå det en tykk konvolutt med kinologo i posten. Et hyggelig brev forklarte at problemet med bildet og lyden på den aktuelle visningen var kjent, at tidspresset på kinodagen gjorde omstart av filmen vanskelig, og at de beklaget det ble som det ble. Som kompensasjon fikk vi to billetter til valgfri film, langt mer enn hva jeg hadde håpet på. Kanskje en dråpe i havet for Trondheim Kino, men for meg ble det dagens lille høydepunkt.
En liten detalj som at omslagskortet hadde en håndskreven hilsen toppet opplevelsen. Kjell Arntzen vet hvordan man blidgjør kunder.
Takk Trondheim Kino, vi gleder oss til å gå på kino igjen!