Klubbmesterskap i agility
I år ble den siste agilitykonkurransen klubbmesterskapet. Varslet lovte opphold og solgløtt, men det ble ikke helt slik. Heldigvis var det ikke frost i lufta eller bakken, men det regnet hyppig hele formiddagen. Jeg hadde kledt meg etter et worst case scenario, så det gikk bra likevel.
Rambo og jeg stilte i litenklassen hvor det som vanlig ikke var trangt om plassen. I agilityløpet var vi eneste startende, så førsteplassen var billig: “ikke disk = du vinner”. Løpet gikk fint, vi startet med god fart og kom over vippa uproblematisk. Vippe på grus har vært skummelt en stund, kjempegodt å se at det har løsnet. På mønet hadde vi et dårlig felt, men vi var på, om enn bare så vidt. Derfra gikk det slag i slag, og på stigen satt feltet bra. Dermed ble det seier i 1L.
Til hoppløpet stilte også Bente og Tyra, og likt forrige gang gikk Tyra feilfritt og seiret i klassen. Rambo og jeg kom på andreplass (bare to startende) med én vegring – på siste hinder. De siste hindrene stod plassert i en S-form og jeg greide ikke å presse Rambo inn på målhinderet fra yttersvingen. Han gikk utenom, men kom raskt tilbake og vi fullførte med et smil om munnen.
Oppsummert: to løp jeg er strålende fornøyde med og et trivelig klubbmesterskap! Det var spesielt morsomt å se alle “rekruttene”. Det er fort gjort å glemme alt besværet man selv hadde i starten, og det kan være godt å kikke tilbake, klø seg i skjegget og tenke: “Joda, det har gått fremover”.
Agility og diktanalyse (Ivar Aasen revisited)
Se så hyggelig vi har det
Møtte Kari og Bente på Stavsøra for å trene agility i formiddag. Damene er alltid rause med godsakene, så i dag tok jeg meg bryet med å ta med bakst til fellesskapet. Men var fruktige damer bra nok? Neida. Ivar Aasen sa det så godt: “Til Lags aat alle kann ingen gjera”. Og det viser seg altså at gamle Ivar var mer fremsynt enn man tidligere har hatt grunn til å tro.
Analyse
Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
Så sant som det er sagt. Jeg prøvde å hjelpe de som åpenbart hadde udekkede sukkerbehov. Sjokolade fortærtes med største selvfølgelighet, men fruktige damer var visst ikke søtt nok. Utakk er verdens lønn, nevner det bare.
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og naar den eine daa gjerer Rop,
so ropar sidan den heile Hop.
Om vi sidestiller “bakar” med “kjøper inn” ser vi klare paralleller. Først var det Bente. “Men herre e da itj sure skrikerunga!”. Og så “den heile Hop” (les: Kari): “Og de har da itj sukker på!”. Deretter haglet det med personangrep, blant annet at jeg hadde tatt meg bryet med å slikke sukkeret av hver enkelt dame.
D’er mange nog, som vil Domar vera
og læ aat alt, som dei andre gjera.
Og Lyte finna dei rundt i Kring,
og sjølve gjera dei ingen Ting.
Poeten tar damene på kornet igjen. Da jeg tok riva fatt og rakte løv stakk de hodene sammen, konspirerte og lo godt seg imellom. Jeg er ikke paranoid, men er sikker på det var meg de lo av. Ikke hjalp de til med rakinga heller, bare satt der, godt plantet på doble sitteunderlag og nøt kaffen sin.
Forøvrig var det ei trivelig trening.
Trønderhelga 2009
Lørdag og søndag gikk Trønderhelga av stabelen, lørdag arrangert av Nidaros BHK, søndag av Selbu TBHK. Team Rambo var påmeldt i agility 1 liten og hopp 1 liten begge dagene.
Lørdag
Petter Nordlien var dommer og første løp var A1L. Vi tok i bruk vår klassiske kastestart, altså at Rambo plasseres på bakken knurrende, opphisset og med beina allerede i bevegelse. Pangstart, men ved første rør rakk jeg ikke frem i tide og Rambo gikk inn feil åpning. Dermed ble det disk, men vi fortsatte løypa. Litt småkluss i slalominngangen, men han tok seg inn og vi fortsatte derfra uten flere feil. Synd med disk, men så lenge han holder seg motivert og på banen er det “greit”.
Hoppløpet gikk bedre. Løypa var ganske enkel, en stor bue langs langside, kortside, langside, en snuoperasjon og tilbake igjen samme veien. I slalomen ble det en bitteliten stopp som ga fem feilpoeng, men resten var bra. Det lå ei lita felle i det siste hinderet, men Rambo skjønte hvor han skulle og vi kom i mål med god tid. Seier og napp! Hovedpremien, en forpose fire ganger så tung som Rambo selv, gikk til vinnere av agilityløp, hoppvinnere fikk velge lekeballer. Rambo fikk en oransje pipeball med pigger. Nei, ikke barberbladskarpe tagger, men myke og gode gummipigger 
Søndag
Dommer for dagen var Annette Dalgaard fra Danmark. På agilityløpet ble det disk. I første store sving stod både mønet og stigen som naturlige valg etter et hinder. Jeg ville helst vært på utsiden av svingen for å dytte Rambo mot mønet, men tenkte at hvis jeg byttet foran ville jeg trekke han med meg ut av svingen. Dermed gamblet jeg på å rope han inn, men det gikk skeis og han gikk over mønet. Vi fullførte løpet og det ble et par feil i tillegg, men alt i alt et godt løp med masse fart. Spesielt fornøyd er jeg med at han var komfortabel på vippa.
Hoppløpet gikk bra, feilinngang på slalomen, men ellers etter planen. Det ble en liten stopp for å bjeffe på en publikumshund, men han ble med videre da jeg kalte på han. Bente og Tyra fullførte uten feil og vant klassen, gratulerer! Rambo og jeg kom på andreplass. Etterpå spanderte jeg seiersvaffel på Bente, en vennlig gest Kari og Ellen ikke helt uten videre kunne la passere. Etter å ha spurt pent langvarig masing fikk også Kari sin vaffel – gratulerer med seieren i storklassen! Ellen ble tilbydt tilsvarende vare, men da var vafler plutselig ikke noe godt. Et par timer senere ble hun likevel observert gumlende på noen hjerter med jordbær og rømme.
Rambo, Ellen og jeg har forresten funnet en ny startstrategi. Tidligere har utfordringen vært å få Rambo til å glemme at supertante Ellen er i nærheten, han blir bare enda mer gira på å løpe av banen for å finne henne når hun gjemmer seg. Denne gangen fikk hun i stedet hente han i bilen og varme opp før start, slik at jeg ble premien da han endelig fikk komme til far (som hadde pølsebiter). Dermed var han ferdig med å leke med Ellen og veldig gira i det vi gikk på banen til start. Takk for all hjelp i helga, Ellen!
På premieutdelingen fikk Tyra forsekk, Rambo tok med fire telysestaker hjem til mor, pluss en gul sprettball til seg selv. Helga ble avsluttet med en tur i Estenstadmarka i finværet.
Team Rambo har fått logo!
Tidligere i år proklamerte jeg behovet for en logo til ekvipasjen “Rune og Rambo”, også kalt “Team Rambo”.
Og så skjedde det noe snedig på Twitter for tre dager siden: @MacFred sendte en kryptisk melding til @Torgeirtrap: “Kan tegne en kenguru som hopper over jesus med hoppestokk og et skilt som sier “nei til pandemi i Norge!”? Det ønsker jeg meg.”
Og @Torgeirtrap fulgte opp med en festlig tegning. Faktisk var tegningen så bra at jeg ikke kunne dy meg for å spørre om han ville ta et lite oppdrag: å tegne den etterlengtede logoen for meg. Etter å få fått positivt svar på henvendelsen tok jeg turen innom bloggen hans, fant navn (Torgeir Trapnes het han visst) og kontaktinfo og sendte over bilder av Rambo samt noen idéer.
I dag ble logoen ferdig og jeg er storimponert!
Etterhvert skal den pryde treningstøyet når vi er på agilitybanen, videoer fra løp jeg legger ut og evt. andre steder hvor den passer. Torgeir er 17 år og ønsker å bli profesjonell serietegner. Han setter pris på oppdrag, og jeg kan anbefale alle som ønsker en tøff og original tegning av sin egen hund (eller har helt andre tegneønsker) å ta en tur innom bloggen hans og ta kontakt.
Lillehammerstevnet 2009
Stevneområdet
4. og 5. juli arrangerte Gudbrandsdal Hundeklubb og Lillehammer Brukshundklubb dobbeltstevne på Vingom. Rambo og jeg var meldt på 1L og H1L begge dagene. Zorro og Ellen var med som fluffere, men deltok ikke i løp pga. Zorros skade.
Fredag
Vi bestemte oss for å kjøre over Venabufjellet, en fjellovergang jeg tidligere har besøkt nokså ufrivillig (og på ugjestmildt vinterføre) etter at damene om bord allierte seg med (den feilregnende) GPSen og insisterte på “fortsette litt til”. Denne gangen var det heldigvis ikke snøføyk og is, men opphold og sol slik at vi kunne nyte den flotte utsikten over fjellet og toppene rundt. Vel oppe spiste vi middag og luftet hundene langs en hyttevei.
Utpå ettermiddagen ankom vi Lillehammer. Anniken og Kita bodde sammen med oss i hytte på Biristrand Camping/Stranda Camping, en liten perle ved Mjøsa. Glem stygge små spikertelt, her hadde hver vognplass oppmurte utegriller, enorme plattinger, egen brygge og småbåtplass. Hytta vår var en smule mer spartansk, men tilstrekkelig for ei helg. Soveplasser til fire, en liten kjøkkenkrok og et bord å spise brødskiva på.
Fredagen ble brukt til å slappe av, bade, grille mat og lade opp til konkurransen neste dag. At det var varmt i Mjøsa er å ta hardt i, men det var friskt… og godt etterpå.
Grillsjefene
Lørdag
Første løp ble ikke filmet, men endte med disk etter noen få hinder. Rambo gikk utenfor hjulet, vi fortsatte fremover og ble bedt om å forlate ringen. Jeg hadde ikke fått det med meg da, men ikke engang klasse 1 fikk lov å gå ferdig banen. “Raskeste vei ut” var ordren. Kjedelig å kun ta to hinder og være ferdig, “dyrt” blir det også: 50 kr pr hinder…
Neste løp gikk vi utenfor et hinder, Rambo entra røret som lå like etter og dermed ble det disk igjen. På vei ut tok vi noen hinder og møttes ved båndbøtta. Så lenge vi har kontakt, god fart og ikke utvikler “akutt snusomani” midt i banen er jeg fornøyd. Å kunne hente hunden etter løpet heller enn å springe ropende etter han er en lettelse og et stort steg i riktig retning. To disk altså, men likevel fornøyd.
Det skåles for gode prestasjoner
Etter å ha vært i solsteika hele formiddagen ble det bading på campinga. Heller ikke lørdag var vannet spesielt varmt, men det var godt likevel, hundene fikk også dyppa seg. På kvelden ble det grilling og noen glass sammen med damene fra Gauldal. Feiring av bragdene deres måtte til og det ble en trivelig avslutning på en fin dag.
Søndag
I første løp skjedde det igjen: utenfor hjulet. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men han er nok litt usikker på hjulet akkurat nå. Jeg bestemte meg for å fortsette og ta noen hinder tvers over banen og avslutte. Rambo fant ei anna løype ut, men vi møttes iallfall ved enden av ringen, og gikk sammen bort til teltet, satte på båndet og tok noen godbiter.
Neste løp gikk (i forhold til de tre foregående) strålende! Masse fart, grei kontroll (enda litt store svinger), men så disket vi på siste hinder pga. tre vegringer. Kjedelig, men greit likevel.
Det er fantastisk å føle at hunden “virker” igjen etter en intens snuseperiode. Om det er midlertidig pga. fravær av løpetidstisper, eller en permanent forbedring er for tidlig å si, men jeg ser iallfall lys i enden av tunnelen. Og hund og fører var venner hele helga
-
Dagens Bø-bilde
