Klubbmesterskap i agility
I år ble den siste agilitykonkurransen klubbmesterskapet. Varslet lovte opphold og solgløtt, men det ble ikke helt slik. Heldigvis var det ikke frost i lufta eller bakken, men det regnet hyppig hele formiddagen. Jeg hadde kledt meg etter et worst case scenario, så det gikk bra likevel.
Rambo og jeg stilte i litenklassen hvor det som vanlig ikke var trangt om plassen. I agilityløpet var vi eneste startende, så førsteplassen var billig: «ikke disk = du vinner». Løpet gikk fint, vi startet med god fart og kom over vippa uproblematisk. Vippe på grus har vært skummelt en stund, kjempegodt å se at det har løsnet. På mønet hadde vi et dårlig felt, men vi var på, om enn bare så vidt. Derfra gikk det slag i slag, og på stigen satt feltet bra. Dermed ble det seier i 1L.
Til hoppløpet stilte også Bente og Tyra, og likt forrige gang gikk Tyra feilfritt og seiret i klassen. Rambo og jeg kom på andreplass (bare to startende) med én vegring – på siste hinder. De siste hindrene stod plassert i en S-form og jeg greide ikke å presse Rambo inn på målhinderet fra yttersvingen. Han gikk utenom, men kom raskt tilbake og vi fullførte med et smil om munnen.
Oppsummert: to løp jeg er strålende fornøyde med og et trivelig klubbmesterskap! Det var spesielt morsomt å se alle «rekruttene». Det er fort gjort å glemme alt besværet man selv hadde i starten, og det kan være godt å kikke tilbake, klø seg i skjegget og tenke: «Joda, det har gått fremover».
Reklame som lyver
Jadda, så ble jeg forkjøla. Igjen. Ikke det verste man kan bli rammet av, får vel bare være lykkelig for at det ikke er svineinfluensa. Dessuten gir en lett sykdom rom for refleksjon, for eksempel over reklamer som lover et noe annet bilde av produktet enn det som faktisk leveres.
De fleste har kanskje sett sammenligninger av BigMac på billboard, og BigMac servert. Ikke helt det samme. Bildet jeg presenterer i kveld er langt verre, noen vil kanskje føle seg uvel. Så vær advart, sterke scener følger.
For en stund siden kjøpte jeg (etter varme anbefalinger) et nesehorn. Nei, ikke den eksotiske typen fra Afrika, men den norske typen man bedriver vanntortur på seg selv med. Og siden jeg nå altså har en plagsom nese tenkte jeg å «berolige» den med en solid dose lunkent saltvann. Det var midtveis i prosessen det slo meg: dette er ikke hva jeg ble lovet. Det vil si, selve produktet levde opp til forventningen, det er nok vanskelig å gjøre altfor store blundere når man produserer helstøpte plastgjenstander. Men opplevelsen var ikke helt som forespeilet.
Jeg lar bildet fortelle mer enn 202 ord.
Ahh, deilig!
Jøss, så friskt!
Og så var vinteren her
Masse snø i marka
Rambo samler varme i sola
Lengde: 6,1 km
Tid: 2 t 45 min
Dagen startet med en tur på agilitybanen sammen med Bente. Frosten hadde vært på besøk, så banen var ganske hard. Dermed ble det bare enkle øvelser. Litt terping på felt, og så gjorde vi noen tapre forsøk på venstreslalom. Kan ikke si at det ble så voldsom fremgang, vi får bare jobbe videre med saken. Trodde vi skulle bli nokså alene på banen siden så mange er på Årnesstevnet i helga, men et par nybegynnerekvipasjer dukket opp og hilste på.
Etterpå ble det tur i marka med Ellen og Anne. På vei oppover mot Henriksåsen var det isete og glatt, tror til og med veien var brøytet. Snøkanter var det iallfall. Vi tok av fra hovedstien ved Vintervannet og gikk for det meste alene gjennom skogen til Grønlia. Hundene fikk løpe fritt og koste seg med å trenge seg forbi de gående så snøen føyk! Spesielt Zorro syntes det var råtøft å være stiens bølle.
På Grønlia spiste vi medbrakt niste og damene fikk smake baksten min (sender en stor takk til Byåsen Bakeri). Sola var oppe og varmet oss i «solveggen» (dvs. på den store rota), det eneste tørre stedet i området. Mette og uthvilte gikk vi samme vei tilbake. Jeg greide å finne den største gjørmepytten og plumpet uti med ene foten. Ble en del gjørme å vaske både der og da, og vel hjemme. Takk og pris for elektrisk skotørker!