Stjørdalstevnet med Gauldal HK og NKK
Nidarosgjengen følger med på konkurransen
I helga har det vært internasjonal utstilling med NKK på Stjørdal. Agility ble det også, dog litt på “sidelinja” av hovedeventen. Egentlig ganske behagelig at vi var på et eget område, roligere der og mindre støv enn på grussletta. Kliss inntil agilityringen (ja, virkelig kliss inntil) foregikk det lydighet. En prøvelse for begge parter, men aller mest for aprikose dvergpudler. Lydighetshundene er jo, som man kanskje kunne anta, ganske lydige i utgangspunktet.
Lørdag gikk vi to løp, H1L og 1L. Begge endte på samme måte, med at Rambo fikk ferten av <sett inn valgfritt sanseinntrykk> og sprang av banen. Søndag stilte jeg med fornyet håp, men 1L gikk i dass på lik linje med lørdagens to “brakprestasjoner”, så da trakk jeg meg fra hoppløpet. Heller prøve å nyte en fin dag i sola enn å bli sinna to ganger.
I disse stikke-av-tilfellene er alt vi har lært om innkalling borte som dugg for solen. Jeg har prøvd så mangt, men konkludert med at både stamping i bakken, roping, “snill” innkalling, “streng” innkalling og “å stille krav” funker like dårlig. Er han på flukt så er han på flukt, ingen grunn til å bry seg om far da, og siden jeg ikke har fysisk kontroll over han har jeg ikke lyst å bidra til flukten med desperate fangeleker eller ødelegge den lille resterende hverdagskontrollen ved å kaste ut kommandoer jeg er garantert å mislykkes i. “Legg opp til å lykkes i 4 av 5 tilfeller” er mantraet jeg startet treninga med, jeg rykker altså tilbake til start og prøver en ny strategi: Følg rolig etter hunden, vent til en grei anledning og ta han med tilbake uten dramatikk, roping, “fanging” osv. Minimalt med lokking, bruke inne-stemmen og opptre samlet. Så får vi se hvordan det går etterhvert.
Neste helg blir det fire nye anledninger til å jakte puddel ifm. stevnet på Lillehammer. Gleder meg til campingtur, men har dempede forventninger til prestasjoner. Målet er å komme gjennom banene, mer enn det blir ren bonus. VM får heller vente til neste år 
Den nye Avensisen
Har gått og siklet på større bil en stund og tirsdag kom den endelig “i hus” (altså i garasjen), en Toyota Avensis, kjøpt fra Hell Bil på Lade. Den trofaste gamle Almeraen gikk i innbytte.
Facts for de middels bilinteresserte
- 2006-modell stasjonsvogn
- Gått ca 85.000 km
- 1.8 liter bensin (129 hestekrefter)
- SOL utstyrspakke (2-soneklima, ESP, 4 elektriske vinduer, regnsensor) + hengerfeste
- Norsk, privatkjørt bil
- Lys oliven farge
Facts for damene 
- 3 år gammel lang bil med sånn stor luke bak og 2 dører på hver side
- Har kjørt et stykke
- Mellomstor bensinmotor Har motor
- Masse dingser, knapper og elektronikk
- Sølvgrå
Avensisen er behagelig å kjøre og oppholde seg i, en lang kropp sitter godt både foran og bak. Førerposisjonen føles litt høy, men det får man bare venne seg til. Den er mer stillegående enn gammelbilen, trekker bedre og fnyser av dårlig vei. (Almeraen føltes omtrent som et hoppeslott når veien begynte å bli humpete).
Klargjøringsgjengen på Hell Bil hadde gått over hele interiøret med glatt og blank “bumpershine”, så i dag ble bilen vasket på nytt innvendig og alle krinkelkroker som de ikke hadde tenkt på ble gått over og stelt med JIF og TLC. I prosessen fant jeg ut at den forrige eieren er ei lyshåra dame som legger avrevne negler (med mer…?) i håndtakshullet man bruker for å lukke døren. Og sannsynligvis har hun barn eller barnebarn (baksetepassasjerer iallfall) som liker skoleboller med melis og kokos.
Et nytt bur til Rambo er blitt kjøpt inn, men i mangel av skikkelig festeanordning måtte jeg feste det med lastestropper midt i bagasjerommet. Dermed er mye av plassen kastet bort. Får pønske ut noe smartere etterhvert.
Agilitykurs med Anja MacNeill
I helga har Rambo og jeg (og mange andre med oss) vært opptatt med Anjakurs. Lørdag gikk vår gruppe 1100-1300, Yr.no hadde meldt opphold i akkurat disse to timene, men holdt bare ord sånn halvveis. Nesten en times opphold, resten av tiden høljet det ned. Regntøy er viktig, både for liten og stor.
Men Anja stod på, og det gjorde vi også! Tror hun ble positivt overrasket over motivasjonen til de to- og firbeinte i FFSS. Merker at det er vanskelig og uvant å bruke hendene til føring. Hittil har fokuset vært på “Spring fortere!” og “Bruk skuldrene!”, men det viser seg altså at armer også kan peke ut løypa for Rambo. Vi skal fortsette å trene med bevisste armer i håp om bedre kontakt, tettere svinger og suksess i krevende kombinasjoner.
På kvelden ble det middag på Bliss, vis-à-vis Scandic på Solsiden. Den panerte biffen (med ost og skinke.. WTF!?) var god, eplekaka.. nja.. litt epleløs kanskje? Men selskapet var upåklagelig, og etter maten gikk vi over gata og fant et bord på Bær&Bar. En Strawberry daiquiri ble nytt med stor tilfredsstillelse, til tross for skulende blikk fra begge endene av sofagruppa. Etterhvert som vi begynte å komme godt nedi glassene delte Anja snutter fra sitt royale liv (eat shit, Mette-Marit og A4-livet ditt).
Søndag var det litt senere kursstart, uvisst av hvilken grunn *kremt*, men det var greit sånn. Heldigvis ikke regn denne dagen, så vi slapp å løpe rundt klissvåte. Rambo var grei gutt, holdt seg på banen og fulgte med. Kjøttboller gjør underverker for konsentrasjonen. Vi jobbet med handling i tette svinger, for snuoperasjoner og ved hinder som lå fristende nære hverandre. Og gjett hva.. Det funker! 
Slalomtrening i bakhagen
Etter helgas utskeielser ble det nesten en halv kylling til overs. Den ble selvsagt lagt til side for senere bruk, og i ettermiddag skulle den brukes. Jeg tok slalomen, Trine og Rambo med ut på plena, slalomen ble montert, kyllingposen åpnet, Trine plassert bak kamera og Rambo sluppet løs.
Og for en motivasjon! Glem småbitgodis, glem grillpølse, glem alt annet, kylling regjerer! Rambo gikk slalom som ei kule, tok til og med en venstreslalom. Den er til sist i videoen for å høyne dramaturgien, men slapp av, vi avsluttet med med en perfekt gjennomgang på vanlig side
Den observante vil legge merke til at Rambo tidvis reagerer på slalomkommandoen ved å gjøre et hopp til venstre (selv utenfor slalomen), som om han gjør det første hoppet inn. Regner med det kommer av at vi tidligere alltid har plassert oss i en “perfekt” startposisjon foran inngangen før kommandoen ble gitt. Tid for å slutte med det altså.
Og ja, jeg ser det ble litt mange repetisjoner, men man blir jo så gira når det går bra
Rundt Skjelbreia med foreninga
Midt-Norsk angrepslam. Ikke rart en border blir skremt av slike hoggtenner.
Lengde: 12,5 km
Tid: 4 t 15 min
Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være “av samme ulla”. En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. “Brasilian dewoolification”, sa du? Skeptisk…
Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. “Fæle dyr”, tenker hun nok. “Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…”
Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!
Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.
Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. “Se bæ’en!” Nevner det bare.
Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.
På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien “blaute pinner”, for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.
Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel
