Hei, jeg er en Mac
Litt over en uke er gått siden jeg fikk min første datamaskin fra Apple, en MacBook Pro 15″. Den har vært i daglig bruk, og nå er det på tide å gjøre noen refleksjoner om hvordan det har vært å «bytte leir». Med unntak av noen små avstikkere inn i Linuxverden har jeg vært fast bruker av Windowsbaserte PCer helt siden 1992. Da kjøpte pappa familiens første PC, en 386-maskin med MS DOS 5, Library og Windows 3.0 fra den lokale forhandleren «EuDa» (bra navn for en datamaskinleverandør, ja?) Den hadde 25 MB harddisk og jeg husker jeg siklet på naboens PC, som hadde 300 MB disk. 300, wow! Plass til ALLE diskettene mine på EN plass!
Tiden gikk fort, og etterhvert ble det oppgraderinger til DOS 6.22, Windows 3.11, Windows 95, 98, ME, 2000 og til slutt XP. Og så kom tiden for MacBook med Mac OS X. Dette har jeg funnet ut så langt:
Skjerm
Skjermen er i likhet med en stor del av nyere PCer høyglanspolert. Det betyr at den tiltrekker seg fingeravtrykk og reflekterer alt rundt deg i glasset. Den er så blank at du kan speile deg og funker ganske enkelt ikke i nærheten av vinduer, lamper, talglys eller noen som helst annen lyskilde. Idealomgivelsene er et bekmørkt rom. Denne skjermen har LED bakgrunnsbelysning som gjør at den er potensielt ekstremt lyssterk. Det betyr at du kan sitte utendørs og fremdeles nyte god skjermkontrast, men refleksjonene ødelegger dessverre gleden. 17″-utgaven kommer med matt skjerm, såkalt «anti-glare». Som antyder at den jeg har lider av… «glare» 
Oppløsningen på skjermen er ikke imponerende, noe som vises i kantutjevning på fontene. De er litt grove og jeg synes grov kantutjevning er slitsomt å se på i lengden. Da foretrekker jeg heller kantete, men tydelige bokstaver.
Unibody
Maskinkroppen er laget at ett eneste stykke aluminium, som gjør at den er fri for skruer og sømmer. Apple kaller det «unibody» og er svært stolte av resultatet. Det er blitt riktig så pent å se på og det føles god å ta på. Jeg kan ikke fordra «pianolakkblanke» laptoper som blir fettete og svette når man bruker dem. Aluminium er svalt, overflaten føles fløyelsaktig og det forblir rent (gitt at du vasker fingrene – og det bør også nerder gjøre). Dessverre er kantene rundt maskinen nokså skarpe, og det er vondt å hvile håndleddene over dem. Å ha maskina i fanget blir dermed slitsomt, og du vil stadig måtte justere sittestillingen for å fordele slitasjen (tenk på hvordan du bytter tunge handleposer fra hånd til hånd).
*Bytte sittestilling*
Touchpad/trackpad
MacBook Pro har en diger touchpad. Den er laget glass, men har en alulignende farge som gjør at den passer utmerket overens med maskinens design og farger. Multitouch gjør at du kan bruke flere fingre samtidig, f.eks. vil å dra to fingre samtidig over paden rulle opp eller ned i nettleseren. Du kan knipe og dra bilder for å forminske og forstørre, og det finnes mange andre kjekke snarveier du kan utføre med fingerbevegelser.
PC-folk pleier å fleipe med at Mac manger en museknapp (Mac har én, PC har to), men denne har faktisk ingen. Det er fordi hele paden er en stor knapp. Et genialt trekk syntes Apple, idiotisk synes jeg. Grunnen er at knappens hengsel er i toppen av paden. Dermed er den relativt lett å trykke ned i ene enden, og nesten umulig å aktivere i motsatt ende. I den øverste tredjedelen av paden må du trykke så hardt at neglene blir hvite, og det føles ikke bra. Dobbelklikking er umulig uten å løfte fingeren for å ta tilfart. I tillegg bråker den fælt, omtrent som å klemme på en tom brusboks. På PC-laptoper pleier jeg vanligvis å ha én pekefinger på paden og den andre på knappen, slik at jeg kan flytte-klikke-flytte-klikke. Men kombinasjonen av knappefri design og multitouch gjør at du ikke kan bruke én finger til klikking og en annen til flytting. To fingre på paden aktiverer nemlig multitouchfunksjonene…
Heldigvis kan man aktivere soft tapping, slik at man kan tappe forsiktig på paden, heller enn å trykke den fysisk ned. Dessverre skrangler det litt siden flaten sitter på en knappemekaniske. Jeg fant også ut at det finnes et lite ufølsomt område helt nede til venstre hvor man kan plassere en klikkepekefinger mens man bruker andre hånda til flytting av markøren.
Høyreklikking foregår ved å klikke innenfor ca 1/3 av den nederste, høyre delen av paden. Litt annerledes enn man er vant til, men det funker helt greit. Glassoverflaten har en passe matt tekstur og er behagelig å stryke fingrene over. I motsetning til PCer av plast føles denne ikke svett og treg når man har brukt den lenge. Resultatet er at man slipper å anstrenge seg for å treffe det man sikter på og har man brukt den et par dager blir man veldig skuffet når man går tilbake til en bitteliten touchpad av plast.
Dessuten: man blir fort avhengig av multitouchfunksjonene!
Tastatur
Tastaturet på MacBook’en har annerledes layout enn på PCer. Noen tegn har flyttet plass og en del knapper mangler, f.eks. delete og page up/down. Noe av ulempen med det er at vaner er vonde å vende, men enkelte knapper ønsker jeg virkelig kunne være tilstede, f.eks. page up/down ved siden av piltastene.
Jeg sliter også med å finne logikken i alle komboknappene: FN, CTRL, ALT og EPLE. Noen ganger må man bruke EPLE+etellerannet, andre ganger er det CTRL+etellerannet. På PC er det enkelt. ALT gir alternative tegn (eller aktiverer menysnarveier), CTRL gir funksjoner og WIN gir Windowsspesifikke snarveier.
Som standard hopper markøren over kryssbokser og knapper når man beveger seg gjennom et skjema med tabulatorknappen (TAB). F.eks. når man poster en kommentar på Facebook liker jeg å: skrive -> TAB -> ENTER for å poste, heller enn å måtte flytte hånda til musa og klikke på knappen. En opsjon i kontrollpanelet lar deg slå på «normaloppførsel», men hvorfor kunne det ikke være sånn rett fra boksen?
Når man først finner ut av hvor spesialtegnene og -knappene befinner seg er tastaturet veldig behagelig å skrive på. I mørke omgivelser skrur det også på bakgrunnsbelysning som skinner gjennom bokstavene. Veldig kjekt for de som ikke skriver touch (og sitter alene i mørket, som du jo må gjøre for å se skjermen).
Annet
Batteritiden oppgis til å være ca 5 timer, og det kan se ut til å stemme foreløpig. Batteriet kan byttes uten å sende inn maskina, noe som er en selvfølgelig blant PC-brukere, men ikke alltid for Applekunder.
Hvis du legger øret inntil maskina kan du høre en svak summelyd fra disken, ellers er maskina lydløs. En akselerasjonssensor sørger for å trekke lesehodet i disken til side hvis den tror den er i fritt fall. Operasjonen lager en «klikk-klikk»-lyd som man fort lærer seg å tolke som «au, forsiktig!» og det kan være litt ubehagelig fordi man føler man mishandler maskina hvis man f.eks. setter den brått fra seg på bordet *Unnskyld!*
Temperaturen blir aldri spesielt høy, så den føles behagelig i fanget og man slipper å bekymre seg for skumle langtidseffekter for småsvømmerne
Konklusjon
Selv om jeg har noen ankepunkter er jeg godt fornøyd med Macen min. Glossy skjerm og touchpadbråk trekker mest ned, mens støynivå og batteritid trekker mest opp. Etterhvert finner jeg nok både flere positive og negative elementer, kanskje det kommer en oppdatering på bloggen senere.
Jeg hadde tenkt å skrive noe om programvare også, men det får bli en egen post
Oppsummering av nyhetsdagen
Det er sikkert kjent blant de fleste at VG.no har en lei tendens til å droppe nyhetene for heller å fylle opp med kjendisstoff og andre rariteter. Og så har vi jo de legendariske VG-overskiftene…
Rakk du ikke å lese avisa i dag fordi du fjernet svettekjertler, byttet navn eller var på harrytur? Da får du en kort oppsummering av de viktigste nyhetene her:
- Bollywood-kjendis inn på sexhotellet
- MGP-låten Putin ikke vil vite av
- Familie angrepet av blodig kenguru
- Bet av tungen på kjæresten – må i fengsel
- Lisbeth har sex som en mann
- Tone spent før Larsson-premiere
- Loos skryter av sin norske kjæreste
- Se Arnie (83) feire 50 års jubileum
- Er dette verdens styggeste [katt]?
- Hører du «ungdomslyden»?
Kanskje det er greit at Se og Hør kaller seg «avis» likevel?
Nidarvoll, Ila, Piren og Bakklandet
Lengde: 16,4 km
Tid: 4 t
Etter knallværet (jeg gikk glipp av) forrige helg var jeg litt lei for at det ble overskyet i dag. Det var heldigvis ikke nedbør som Yr.no lovte i går kveld, men sola var borte og vinden blåste friskt.
Litt før kl 11 møtte jeg opp hos Heidi, og like etterpå svinga Bente BMWen inn på gårsplassen. Inka skulle være hjemme og slappe av, så i dag var vi i en uvanlig situasjon med færre hunder enn folk. Vanligvis er hundene i flertall, men Rambo og Tyra (Dingsen) syntes det fikk være greit med mindretallsstyre for i dag og ble med likevel.
Fra Heidi gikk vi langs Klæbuveien mot byen. Ved Samfundet svingte vi under Elgeseter bro og gikk via Øya, over den borterste gangbrua, forbi Ila Kirke og til Suhmhuset. Mens Tyra, fra den inngjerda gården foran bygget, testet ut metoder for å påkalle matmors dårlige samvittighet (for å ha etterlatt henne der ute for å dø) nøt de tobente, matmor inkludert, vafler og kald og varm drikke. Rambo bet den sjelelige smerten i seg, men etter noen minutter så vi at begge de små begynte å bli kalde, så vi tok på oss klærne igjen (nei, vi var ikke nakne, det er helt vanlig å ta av jakka innendørs…) og fortsatte på resten av turen.
Vi hadde luftet idéen om å ta en titt på ubåten Ula som gjester Trondheim og satte kursen mot Piren. Men etter å ha saumfart både Hurtigrutekaia, Hurtigbåthavna og dypenden i Pirbadet uten å finne spor av verken ubåt eller annet maritimt liv, måtte vi innse at vi hadde tatt feil av hvor den lå. En telefonsamtale avslørte at den gjemte seg ved Dora. Selvsagt… Jaja, om ikke annet hadde vi fått en ekstra luftetur på asfalt i iskald vind. Sånt liker jo vi turfolk 
Etter intens ubåtjakt rettet vi nesene i retning Bakklandet via Sentralstasjonen. På veien gikk vi forbi Fru Inger. Så ut som kundene hadde sviktet den før så populære fiskerestauranten, lurer på hvorfor…
Vi hadde tenkt å ta en ekstra kaffekopp (og kanskje ei vaffel?) på Bakklandet, men det ble ikke til det. Istedet gikk vi videre og fant igjen Klæbuveien. Det hadde blitt en mye lengre tur enn vi hadde tenkt oss og alle tre gledet seg til å få tilbake følelsen i haka. Selv gikk jeg med grusomme planer om å ikke dra på agilitytrening og heller bade Rambo tidlig og ligge på sofaen og nyte stølheta etter å ha måket terrassen lørdag. Hva kan man si..? Jeg er ikke vant til fysisk arbeid
Kaffe på Suhmhuset
Få kunder, lurer på hvorfor...
Bakklandet