Endelig Solemsvåttan
Lengde: 3,9 km
Tid: 1 t 50 min
Søndag og klar for helgas andre tur! Forrige helg, mens turgruppas eneste faste mannlige (med)lem regelmessig deltakende mann lå hjemme og veltet seg i en blanding av snørr, neseblod og Otrivin, hadde damene vært i Malvikmarka og besøkt utkikkstårnet på Solemsvåttan i et utmerket vær. Denne helga var det tid for å ta igjen det tapte! Teksting for fantasisvake: *Eye of the tiger høres i bakgrunnen*
Byboerne møttes på Burger King/Statoil på Leangen Tugna (fornøyd Anne?) til kolonnekjøring i retning Reppe. Der skulle Bente møte oss på parkeringa ved Tjønnstuggu. Etter å ha snirklet oss gjennom boligområdene begynte det plutselig å bli bratt (også oppi marka attpåtil, makan…) og glatt. Det hadde kommet en del snø i løpet av natta og under snødekket var det glattis med en ukvantifiserbar mengde grus oppå. Ellen måtte ned i bunnen av bakken for å hente fart, jeg kom meg over kneika med litt forhjulsspinning og Anne kom like etter. Eller nei… hvor ble det av Anne? Anne..? Ups, hun stod visst nesten i snøskavlene heeelt nederst i bakken (du trodde vel ikke at du skulle slippe å få høre det, Anne?). Litt rallykjøring med Escort’en med undertegnede bak rattet, og vips så var vi oppe… på forbikjøringslommen. Og derfra ville damene ganske enkelt ikke kjøre lenger, så vi lot bilene stå og tok beina fatt opp resten av veien.
Bente hadde derimot ikke latt seg skremme, verken av føret eller at vi var 15 minutter for sene til oppmøte, og tok godt i mot oss i toppen av bakken, sammen med dingsen og den andre hunden.
Derfra tråkket vi noen meter av gårde langs løypene før vi trakk oss vekk fra de befolkede områdene og startet “klatringa” opp mot Solemsvåttan. Det øker jevnt oppover, så det er fin trim. Ikke så voldsomt bratt, men visse partier var litt skumle pga isen. Damene greide seg heldigvis fint oppover, uten å pådra seg hofte- og/eller lårhalsbrudd, og etter ca 45 minutter var vi oppe ved tårnet.
Fra toppen av tårnet var det en fantastisk utsikt! Man ser milevist i alle retninger. Mot byen, over fjorden, nord, sør, øst, vest. Og overalt ser man SNØ! Helsikes så uheldig… Været satte en effektiv stopper for å få samme opplevelsen av omgivelsene som damene hadde hatt helga før. Men det blir vel bedre vær etterhvert og da vet jeg hvor tårnet står har jeg tårnet merket på GPSen. I mellomtiden er det fint å kaste snø fra toppen og ned på intetanende fotfolk som nyter nistepakken sin 
Tur til Vollsvatnet i Malvikmarka
Lengde: 5,5 km
Tid: 2 t 40 min
Litt før halv 12 hentet jeg Heidi på Nidarvoll. Hun skulle vise turgruppa vei i Malvikmarka, men først skulle vi møte Ellen, som heller ikke visste veien, ved Burger King/Statoil på Leangen. På Leangen, Ellen, det er viktig å få med slike detaljer kjerneopplysninger. Er det rart jeg ikke visste hvor Burger King/Statoil i Malvik var?! Greit nok, dama har retningssans, men ordenssansen begynner jeg å tvile på
Etter å ha kjørt opp til høyre, over brua, ned til høyre, under brua, opp igjen, under veien, rundt svingen, opp bakken og litt til kom vi omsider til parkeringsplassen hvor Bente allerede hadde ventet noen minutter med dingsen og den andre hunden (den kalde). Derfra trakk gikk vi sørover inn i marka. Allerede etter 5 minutter fant vi oss ei hytte, men selv om både Bente og jeg jobba hardt for å få en velfortjent kaffepause falt initiativet på steingrunn i gruppa.
Videre inn i marka begynte underlaget å svikte. Ingen hadde tatt ansvar for verken å brøyte eller tråkke skikkelig sti til oss, Malvikfolk altså… hmpf… Sånn er det ikke i Trondheim, nei! Det ble derfor mye snubling og gjennomtråkking, med påfølgende oppfylling av snø i joggeskoene. Joda, jeg har vintersko, men det er i joggeskoene piggene står, og jeg hadde regnet med litt fastere underlag enn vinterens svar på hengemyr.
Etter mye kaving kom vi til slutt fram til ei hytte hvor vi lånte trappa foran utedassen til å sette oss ned på. Bente hadde “bakt” muffins og Ellen hadde kjøpt sjokolade og smurt baguetter med laks og egg, så det var rikelig med sunn og god turmat. (Selv om hun verken hadde fisket laksen, bakt baguettene eller lagt eggene selv). Man må huske å spise godt når man er ute på langtur, bare spør Amundsen.
Mens vi rastet var det mye action på tunet. Munti og Zorro kranglet om Tyras gunst, Dina kranglet med blodsirkulasjonen sin som hadde mest lyst å skru seg av for å spare varme, og Rambo kranglet med Ellen for å få en bit laksebaguette. Rambo vant forøvrig den diskusjonen. Lett!
Til sommeren drar vi tilbake for å sjekk om Malviknatur nytes best med eller uten snø i skoene.
Fredag er rydde- og vaskedag
Det gjelder også små hunder.
Her kan vi se at Rambo har ryddet i buret, hengt/lagt sengetøyet til lufting, banket puta og “sortert” lekene etter størrelse: store leker nært buret, små leker rundt omkring i stua på passende steder, eksempelvis under TV-bordet og bak sofaen. Sprettballen ligger naturligvis midt i døråpningen, det er nok best slik.
Da var det bare å slenge fotene labbene på puffen og nyte helga !
En pent brukt gitar i stua
Omtrent sånn ser den ut, men med gullfarvede detaljer i stedet for blanke.
Omkring 1998/1999 kjøpte jeg min første (og hittil eneste) gitar, en Ibanez AE25TS. Den har vært med meg fra Sortland til Trondheim og står nå pent på utstilling i stua. Iblant får jeg kritikk for at jeg aldri bruker gitaren, men jeg gjør jo det fra tid til annen. Trodde jeg iallfall…
OK, så var det et hint at buksa ble støvete da jeg tok den på kneet, og at fingrene ble massivt grønn-sorte (og vonde) etter 2 minutters spilling. Men det avgjørende tegnet var nok at Rambo, som snart er 2 år og som har sovet i stolen ved siden av gitaren like lenge, umiddelbart gjemte seg og begynte å bjeffe hysterisk da den lagde lyd…
Så, ja, jeg innrømmer det, jeg bruker gitaren for lite. Og pianoet…
Atsjo!
This weekend brought to you by: Otrivin
Lørdagen startet bra, men tok raskt ei bråvending. Nesa svei, det rant av øynene og kort tid etter begynte nysinga. Hadde planlagt blant annet å klippe ferdig Rambo, men havnet på rygg i sofaen i stedet. Store deler av søndagen ble tilbrakt under ei varm dyne. Rambo ble med turgruppa ut i marka og ofret neppe matfar en eneste tanke Heldigvis fikk sjukingen statusrapport fra gjengen med jevne mellomrom.
Da Rambo kom hjem krøp han sammen ved siden av meg i senga, og slik ble vi liggende til langt på dag. Etterpå ble det sofakos med grisehale på gutten og potetgull på far. Trine har, til tross for ekstremlat samboer, vært aktiv og bakt både brød og grove baguetter. Apropos det er det vel på tide med litt kosekveldsmat. Baguetter med Nugatti og iskald skummetmelk… Mmmm…