Estenstadmarka og Ladestien
Lørdag
Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min
Lørdag gikk vi den etter hvert vanlige løypa fra trafoen mot Estenstadmarka. Været er begynt å bli mildere, og vårfølelsen kommer så smått sigende. Rambo og Zorro fikk løpe fritt på stien og storkoste seg som bare to små bestevennhunder kan.
Lyst og fint på stien
Spor etter småkryp
Fra Tomsetmyra gikk vi veien opp til hytta. Vi var visst tidlig ute, for det var nesten ingen andre å se på turen opp. Etter en liten kaffepause begynte imidlertid tilstrømningen, og akebrett og småttiser med snørrstriper begynte å fylle hytteveien.
Da vi kom ned på myra igjen valgte vi en alternativ rute tilbake, over en haug og inn i et flott furuskogområde. På sommeren pleier det å være heldekket av kraftig grønn mose, et nydelig skue. For tiden var det hvitt, men likevel trivelig. Ellen var tålmodig slik at jeg fikk lekt med fotoapparatet også. Det skarpe lyset er fremdeles utfordrende, men nå eksponerer jeg heller ekstra og finjusterer lysbalansen hjemme.
Ferske skudd
Furu
Søndag
Lengde: 7,3 km
Tid: 3 t
Søndag ble det en rolig tur langs Ladestien. Vi startet fra Leangen gård og denne dagen var også Anne, Lita og Ozzy (the prince of darkness) med. Ikke så mange å se på stien, kanskje folk var redd det skulle være glatt eller vått. Vi gikk gjennom småskogene slik at hundene fikk lekt seg. Mange rare lukter å undersøke når det er vått.
Litt is i fontena
Tuppen og Lillemor
På Sponhuset tok vi kaffepause med noe attåt. Noen spiste kanelbolle, andre spiste rømme med vaffel. Selv tok jeg vaffel med en beskjeden porsjon jordbærsyltetøy. Nam nam! Tror det smaker ekstra godt med vafler når man har gått langt for å spise dem.
På ettermiddagen ble det agilitytrening i ridehuset på Hårstad. Ellen stakk innom for å titte/skravle og fikk æren av å være crew for Team Rambo. Hun hentet og varmet opp hund før jeg skulle på banen, og gikk ned og plasserte i bilen etterpå. Tusen takk, Ellen, det var kjempegodt å få hele treninga tilrettelagt. 
Du er herved ansatt!
Grynning og grynting
Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer
Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.
Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.
Snøhatter på gjerdet
Gutta leker/løper frem og tilbake på stien
Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke “deilig, frisk” snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.
Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…
Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t
Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.
Isen brytes av broa
Skøytelek i Duedalen
Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall
Litt forkortet spor, glemte å lå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.
Søndagstur til Estenstadhytta
Tid: 2 t 16 min
Lengde: 6,7 km
Siden agilitytreningene i vinter foregår på søndager kl 16 rekker vi vanligvis ikke så lang tur før middagen må fortæres. Men vi prøver å få til en liten runde likevel. I dag gikk vi til Estenstadhytta hvor vi koste oss med kanelbolle og kaffe. Vi var slett ikke alene i marka, både skiløpere og familier med barnevogn hadde tatt turen ut i det kalde godværet.
Å si “godværet” er egentlig i overkant optimistisk, for akkurat nå er jeg fryktelig lei av hele vinteren. Ønsker meg sol, varme, turer på myke stier i shorts, og bading i dammene. Men det er enda lenge til… 
På vei ned fra hytta traff vi Madlen sammen med kollegaer. Hennes første tur i Estenstadmarka visstnok, gratulerer med jomfruturen
Rambo prøver å la vær å skjelve
Trøtt av føning og frisering
Etter kanelbollerasten var jeg blitt såpass kald at å gå i bare nedoverbakker egentlig ikke skapte nok varme. Det var derfor ekstra godt å komme seg i bilen i dag, og omsider i godstolen med et pledd.
Etter middag fikk Rambo gjennomgå i dusjen, ble behørlig fønt og børstet, og til slutt klippet på knollen. Det var nok på høy tid, men balansen mellom nok pels til å tåle kulda, og lite nok pels til å holdes flokefri er tricky når det er så kaldt. Vanskelig å kjøre full manke når vi skal herje i hestemøkk og sand en gang i uka
Sommer snart? Bra, da sier vi det sånn!
Bytur langs Ilabekken (med dødsangst)
Lengde: 8,9 km
Tid: 3 t
I dag holdt jeg på å dø. Minst to ganger. La meg fortelle fra begynnelsen… Turgruppa møttes på parkeringsplassen i Hesthagen. Der satte vi igjen to biler, og ble med i Ellens Golf for å kjøre opp til Byåsen. Planen var å gå langs den nyåpnede Ilabekken ned til Ilsvikøra. Det vi ikke visste var at denne opplevelsen kunne komme til å koste oss livet.
Ellen tok turen over Leütenhaven på glattisen, og heisann, i lyskrysset var det visst en bil som stod og ventet på grønt. Bremser ble aktivert, men Golfen skled som Bambi nedover mot krysset – og den ventende bilen. En liten puddel så livet (bestående av tilsvarende deler snusing og tissing) passere i revy, og hvem vet, kanskje kom det en skvett i eierens bukser også? I livets siste sekunder la Gud (eller var det Ellen?) en hånd på rattet og dreide bilen mot en snøhaug hvor det var bedre feste, og bilen stanset opp. Jeg løsnet omfavnelsen på Rambo (slik at han kunne puste igjen) og konstanterte at jeg fremdeles var i live.
Bilen som nesten ble kista mi
Auda, et gjerde
Resten av turen oppover prøvde hundene, Anne og jeg å få tilbake hvilepulsen. Ellen lot til å være upåvirket, eller som hun selv forklarte situasjonen: “Næsj, herre har æ da gjort før!” Betryggende… Vel oppe skulle vi rygge bilen på plass og ta beina fatt (sikkert tryggere det), men huffsann, der var det visst et tregjerde bak bilen! *BANG* Sjåføren kontrollerte skaden, og karakteriserte det 40 cm brede merket med ubekymret tone: “Næsj, herre vises jo næsten itj”. Til alt hell stod gjerdet enda…
Spaserturen gikk ned langs bekken og til Ilsvikøra. Vi tråkket noen runder i nabolaget, kommenterte de søte trehusene – og kontrasten til de stygge betongkolossene som ligger rundt på alle kanter. Butikkvirksomheten i området så ut til å ha floppet, på vindu etter vindu hang det bannere med “Næringslokaler til leie”. Men dykkerne trivdes og flere steder ble latexkledde, middelaldrende menn observert vaglende i retning fjorden.
Trapp med mange trinn
Gyldent i Høyskoleparken
Videre gikk vi mot Ila kirke, via Marinen og til Bakklandet, hvor vi rastet med kaffe og muffins på Dromedar. Til å ha et såpass lemfeldig forhold til liv og eiendom er Ellen veldig nøye på hvordan cappuccino skal serveres. Nevner det bare…
Siden vi tross alt overlevde får jeg vel si at det var en fin tur. Været var bra, men litt hustrig nede langs fjorden. Fikk testa nyobjektivet en del, og konkluderer med at det svakeste leddet sannsynligvis er fotografen… Note to self: husk å sjekke innstillingene først!
Fotograf? Neppe..
Nikon D5000 m/18-55m kit-objektiv
..men speilrefleks ville jeg ha! Kjøpte et Nikon D5000 tidligere i måneden, og like etter et Nikkor 35mm f/1.8. Har eksperimentert litt innen- og utendørs, men kan ikke akkurat påstå å være fotograf enda. Fotoapparateier er mer passende inntil videre.
35mm’eren er (som jeg opplever det) veldig lyssterk. Det lar seg faktisk gjøre å ta kurante bruksbilder innendørs uten blitz, en ganske annen verden enn kompaktkameraet jeg har fra før. Fint når man vil foregive mørke scener eller ikke kan bruke blitzen av diverse grunner. Fast brennvidde kan være utfordrende for en nybegynner som meg selv, men kanskje blir bildene bedre når man må jobbe litt tankemessig før man knipser løs? I tillegg til lysstyrken er også den kompakte størrelsen og lave vekten på objektivet et pluss. Jo lavere terskel for å ta med seg apparatet, jo mer blir det sannsynligvis brukt.
Nikkor 16-85mm f/3.5-5.6
Nikkor 35mm f/1.8
Til allround-bruk har jeg bestilt et Nikkor 16-85mm f/3.5-5.6. Vurderte lenge for og imot Sigma vs Nikon, og om 16-85 var riktig spennvidde for meg. Valget ble tatt basert på testresultater på nett siden jeg har liten erfaring å flagge med selv. Kanskje har jeg kjøpt for dyrt til mitt bruk, men kan også hende jeg får desto større glede av det etterhvert som jeg får erfaring og begynner å forvente mer av utstyret. God optisk kvalitet skulle det iallfall ha. Er jeg heldig ligger det hentelapp i posten i morgen, da får jeg brukt det i dagslys i helga.
I tillegg ønsker jeg meg et zoomobjektiv, kanskje noe a’la 70-300mm, og et makroobjektiv for livets bittesmå gleder. Men det får blir om en stund, akkurat nå er det viktigere å lære seg å bruke det man har. Dingse-kjøpe-entusiasten i meg har fått nok næring for en stund